Kynismens triumf

 

Af Serge Halimi

Det franske parlamentsvalget 12. og 19. juni vil bli bestemmende for hvor sterkt mandat Frankrikes gjenvalgte president Emmanuel Macron vil få til å gjennomføre sin politikk. For det franske valgsystemet er på felgen, mens den sosiale misnøyen øker mai 2022.

Velvilligt stillet til rådighed af det norske Le Monde diplomatique www.lmd.no

Den 24. april gikk Emmanuel Macron seirende ut av en duell som et overveldende flertall av velgerne hadde håpet å unngå. Nå starter han en ny femårsperiode uten begeistring og uten håp. For Macron ble åpenbart gjenvalgt i mangel av bedre alternativer. 56 prosent av franskmennene mener at han ikke har gjort noen god jobb i sin første periode. 69 prosent sier at situasjonen i landet har forverret seg under ham, mens 51 prosent mener at valgprogrammet hans er farlig, og 72 prosent at det i all hovedsak tjener interessene til de privilegerte.1 Millioner av venstrevelgere stemte på Macron utelukkende for å stanse ytre høyre, og mange av disse er nå rede til å gå ut i gatene og protestere mot politikken hans. De mangler heller ikke grunner til å gjøre det: nedgang i kjøpekraft, økt pensjonsalder, klimalikegyldighet, renteøkning og en straffende politikk overfor arbeidsledige.

For fem år siden hadde det britiske næringslivsmagasinet The Economist nyvalgte Macron på forsiden, gående på vannet iført en dress som var like smart som smilet hans. For et globalt borgerskap som nylig var rammet av sjokk og vantro etter brexit og valget av Donald Trump i USA, framsto han nærmest som en revansj. The Economist så Macron som et tegn på at den høyreradikale «populismen» i Europa var i ferd med å vike for en «progressiv» liberalisme og globalisering.

I dag gjenstår det ikke stort av denne illusjonen. Med koronapandemien, gass- og strømkrisen og krigen i Ukraina, har temaer som suverenitet, kjøpekraft, hjemhenting av økonomisk aktivitet og grønn økonomisk planlegging fått en stadig større plass i den offentlige debatten. I så stor grad at den radikale venstresiden styrket sin oppslutning i første runde av presidentvalget 10. april. Samtidig økte også oppslutningen til det nasjonalistiske ytre høyre stort, på tross av Macrons påstander om at politikken hans ville sette en effektiv stopper for denne høyresidens vekst. Kandidatene fra ytre høyre fikk til sammen 32,3 prosent av stemmene i første runde,2 mens den sittende presidenten stanset på 27,8 prosent. I andre runde to uker senere fikk Marine Le Pen 2,6 millioner flere stemmer enn i 2017, mens Macron fikk to millioner færre.

«Det ekstreme sentrum»

François Hollandes tidligere næringsminister klarte imidlertid å bli gjenvalgt med stemmene til de sosialistiske velgerne, til tross for at politikken hans er alt annet enn sosialistisk. Macron satte kronen på verket med å forføre de tradisjonelle høyrevelgerne med en skatte- og velferdspolitikk i tråd med deres forventninger. All ære til ham for denne bragden. Siden Frankrike innførte direktevalg på president i 1962, har andre runde alltid inkludert en kandidat fra den moderate høyresiden eller en fra venstresiden, som oftest begge deler. I første runde i år ble dette scenarioet knust med både sosialistenes og høyresidens kollaps. Til sammen fikk de ynkelige 6,5 prosent av stemmene, mot 55,81 prosent for ti år siden.
Macron ble dermed valgt av «både» høyresiden og en borgerlig venstreside, som siden François Mitterands økonomiske innstramminger i 1983, Maastricht-avtalen i 1992, og EUs grunnlovstraktat i 2005, har blitt vant (og fornøyd) med nyliberal politikk. I stedet for å innrømme det åpenbare har Macron presentert seg selv som en demiurg med en heterogen «ideologi» uten annen opplagt nytte enn at den lar ham gjøre som han vil. «Prosjektet om det ekstreme sentrum», doserte han til en håndfull vennligsinnede journalister dagen før han ble gjenvalgt, bygger på en «omgruppering av flere politiske familier, fra sosialdemokratene til De Grønne, sentrum, og en delvis bonapartistisk og delvis orleanistisk proeuropeisk høyreside.»3

Slike koblinger mellom sosialdemokratene, Frankrikes ulike høyretendenser og De Grønne gir ikke mye teoretisk eller historisk mening. På et sosiologisk nivå, derimot, danner de dagens «borgerlige blokk», «ordenspartiet», «Ovenfra-Frankrike». Koalisjonen av alle dem som De gule vestene har skremt, og som har blitt beroliget av myndighetenes harde framferd mot disse. Dette samme publikummet ga Macron stående applaus under hans store folkemøte i Paris 2. april, da han utbasunerte: «Til tross for krisene har vi holdt løftene våre. For å få slutt på denne franske svøpen med massearbeidsledighet måtte vi angripe gamle tabuer knyttet til skatt, arbeidslovgivningen og arbeidsledighetstrygden.»

Når han i tillegg har «angrepet tabuer» som boligstøtte og formuesskatt, er det ikke overraskende at Macron doblet oppslutningen sin i velstående, konservative områder som Paris-forstaden Neuilly, det 16. arrondissementet i Paris eller Versailles, eller at han knuste høyresidens offisielle kandidat Valérie Pécresse.4 Etter å ha slått ned arbeiderbevegelsen i juni 1848 og Pariskommunen i 1871, mistet også monarkistene sin politiske nytte da republikanerne viste for borgerskapet at også de kunne være hensynsløse mot allmuen. Kort fortalt, med Macron har den tradisjonelle høyresiden utspilt sin rolle, i likhet med et Sosialistparti som for lengst har konvertert til sosialliberalisme og kapitalistisk globalisering. Utslettelsen de opplever nå, framstår mest som en utrenskning.

Frontfigur for venstresiden

Macrons «ekstreme sentrum» har tiltrukket en konservativ velgerskare av velstående pensjonister og toppledere, og oppslutningen hans i disse gruppene øker med alder og inntekt.5 Disse gruppene har også en spesielt høy valgdeltakelse (88 prosent i aldersgruppen 60 til 69 år), mens valgdeltakelsen til yngre velgere og velgere med arbeiderklassebakgrunn, som i større grad stemmer på Jean-Luc Mélenchon eller Le Pen, fortsetter å falle (54 prosent av 25–34-åringene deltok i første runde i år, mot 72 prosent i 2017). Venstrekandidaten Mélenchon, som har stor oppslutning blant studenter i storbyene og unge fra arbeiderklassen i de forsømte drabantbyene, forsøker nå å mobilisere dem for en «tredje runde» i parlamentsvalget 12. og 19. juni. Det er ingen enkel oppgave, for bare halvparten av de stemmeberettigede deltar i parlamentsvalget, og da som oftest de mer velstående og eldre velgerne.

Samtidig har Mélenchon allerede oppnådd flere målsetninger. Han fikk 21,95 prosent av stemmene i første runde, i en tid der den radikale venstresiden i Europa har blitt marginalisert av sentrum-venstre (Tyskland, Spania og Portugal), konvertert til økonomisk liberalisme (Hellas), er ikke-eksisterende (de baltiske landene og Øst-Europa), eller er blitt utslettet (Italia). Han påførte samtidig et ydmykende nederlag på et sentrum-venstre bestående av De Grønne (4,63 prosent) og Sosialistpartiet (1,74 prosent). Pablo Iglesias, Podemos-grunnleggeren som har blitt politisk kommentator etter valgnederlaget i Madrid, mener at Mélenchon nå er blitt en «frontfigur for den europeiske venstresiden». Her har han få utfordrere, og han forklarer sin suksess slik: «Vi har aldri veket på våre kjernesaker. Vi har ikke bare avvist den verden vi lever i, vi har foreslått en annen.»6

Høy oppslutning i første runde er imidlertid ingen garanti for seier. Lederen i La France insoumise («Det ukuelige Frankrike», LFI) har gitt en påminnelse om at det ikke lenger handler om å avdekke de grunnleggende problemene, men om å styre. Maktbalansen er samtidig ikke i den franske venstresidens favør. Mélenchon ble slått av både høyrekandidaten Macron og ytre høyres Le Pen, og bak ham fulgte den tradisjonelle høyresidens Pécresse og høyreekstreme Éric Zemmour.

Noen ganger er valgdynamikken viktigere enn tallenes tale. Mélenchons velgere ble avgjørende for det endelige resultatet. Dermed endte valgkampen hans bedre enn den begynte. «Ingen av høyrevelgernes saker ble hovedsaker i valgkampen i andre runde», beklaget det ultrakonservative Le Figaro Magazine.7 Faktisk måtte debattene om utrygghet, identitet og islam delvis vike plass for saker som kjøpekraft, offentlige tjenester og pensjoner. Det drev Macron på defensiven, siden hans prosjekter på disse områdene er ekstremt upopulære.

Rød gjenerobring

Men, siden venstresidens store ambisjon ikke er å påvirke motstandernes politikk, men å få gjennomslag for sin egen, viste resultatene i den første runden ikke bare en framgang, men også at mye gjenstår. Mélenchon doblet oppslutningen i de oversjøiske territoriene sammenlignet med 2017 og fikk absolutt flertall i Guadeloupe, Martinique og Guyana, delvis på grunn av en avsky for Macron. Resultatet var like imponerende i de fattige drabantbyene hvor mange franskmenn med utenlandsk opprinnelse, ofte muslimer, bor. Mélenchon fikk også et gjennombrudd hos den unge, utdannede og urbane middelklassen, i byer styrt av De Grønne eller Sosialistpartiet (som Paris, Grenoble, Montpellier og Rennes).

Disse velgergruppene er nokså ulike, men det politiske arbeidet på bakken betalte seg. Mélenchon dro flere ganger til de oversjøiske territoriene og tok opp de sosiale og økologiske problemene der i sine offentlige taler. I drabantbyene tjente Mélenchon på Zemmours hat- og trusselvalgkamp mot landets muslimer, som mediene videreformidlet både vidt og bredt, i likhet med høyresiden og flere av Macrons ministre. Disse er nå sure for at det har vokst fram en «muslimsk» velgermasse, som om de etter å ha framstilt en hel befolkningsgruppe som en trussel, også vil forby dem å stemme på kandidaten som forsvarte dem.

Selv om venstresiden virker å ha gjenerobret de tidligere røde forstedene, om enn via en uventet omvei, har det samme ikke skjedd i Frankrikes småbyer og på landsbygda, eller i de avindustrialiserte tidligere bastionene til gruveindustrien, bilproduksjonen og stålindustrien nord og øst i landet. Det er i disse områdene ytre høyre har fått et gjennombrudd og rotfeste de siste tjue årene, blant arbeiderne og de vanlige lønnsmottakerne der, også de unge, mens denne høyresiden stagnerer eller går tilbake i byene og blant pensjonistene.

Velgersplittelse til venstre

Denne trenden er ikke en fransk særegenhet. Globalisering og utflytting av industri (til Kina, Nord-Afrika, Mexico eller Øst-Europa), ofte fremmet av politiske partier som hevder de hører til på venstresiden (Demokratene i USA, Labour i Storbritannia, de sosialdemokratiske partiene i Nord-Europa), har fullbyrdet skilsmissen mellom disse partiene og velgerne i arbeidsklassen.8 Franske Lorraine og Pas-de-Calais skiller seg her ikke fra tyske Ruhr, «rustbeltet» i det amerikanske Midtvesten, eller «den røde muren» i Nord-England og Wales. Men det ser ikke ut til å finnes noen transnasjonal refleksjon rundt disse temaene. Venstrepolitikere ser lite utover sine grenser, som om ikke venstresiden i Frankrike, Tyskland eller Italia kunne ha lært noe av suksessene og nederlagene til Jeremy Corbyn og Bernie Sanders. De store sosiologiske endringene og valgtrendene (framgang for høyre eller ytre høyre i samfunnsgrupper som tidligere var lojale mot venstresiden) er like tydelige alle steder.

Å fokusere på sosial politikk er viktig, men ikke nok til å beholde, gjenerobre eller forene tre så forskjellige grupper som den utdannede middelklassen, arbeiderklassen i drabantbyene og velgerne på landsbygda. Over tid har distinkte politiske identiteter blitt dannet rundt vidt forskjellige temaer som innvandring, religion, privatbilismen og livet på landet, i Frankrike som andre steder. Det skaper store gnisninger mellom disse gruppene. I mangel på regelmessig kontakt eller mektige organisasjoner som forbinder dem, har gjensidige fordommer fått fotfeste.

Hver gruppe føler seg oversett, foraktet og ydmyket på grunn av sine overbevisninger eller levesett. En valgkamp hvert femte år vil ikke oppklare disse misforståelsene, som både tradisjonelle og sosiale medier bare forverrer.

Under valgkampen ba tv-kanalen TF1 alle kandidatene i første runde om å ta stilling til tre emner: surrogati, bruk av hijab på universitetene og jaktreguleringer. For en venstrekandidat risikerer ethvert svar på disse spørsmålene å fremmedgjøre minst én av disse velgergruppene. Den borgerlige blokken er mer homogen og forent i sine interesser, og sliter ikke med samme problem.

Lave forventingerFor tjue år siden vant Jacques Chirac over Jean-Marie Le Pen i andre runde med 61,1 prosent av stemmene. 24. april i år fikk Macron 38,5 prosent av stemmene mot Le Pens datter. Det er ikke bare Macron som har mistet oppslutning, men et utmattet politisk system med en åpenbar mangel på representativitet. Ytre høyre har én prosent av setene i nasjonalforsamlingen, og LFI tre prosent. Fem av de 13 regionene i Fastlands-Frankrike styres av sosialister, åtte av den tradisjonelle høyresiden, det vil si av to partier på randen av utryddelse. Kandidatene deres hadde imidlertid ingen problemer med å samle inn de 500 underskriftene fra folkevalgte som kreves for å stille i presidentvalget, mens Le Pen og Mélenchon slet med å få nok. Anne Hidalgo fra Sosialistpartiet fikk bare 2,3 prosent av stemmene i Paris, hvor hun er ordfører, og hun fikk ikke særlig større oppslutning i de sosialiststyrte byene (Montpellier, Nantes, Rennes, Lille, Rouen, Clermont-Ferrand).

Macrons kyniske spill mellom de to valgomgangene har heller ikke økt prestisjen til de politiske institusjonene og de som representerer dem. For å finte ut Pécresse plagierte han hennes pensjonsforslag. Så snart hun var beseiret, forsøkte han å sanke stemmer fra venstresiden med løfter om at økningen av pensjonsalderen var oppe til diskusjon. Etter å ha nektet å heve minstelønna i sin første periode, gikk han nå inn for det. To dager før andre runde lovet han også å øke lærerlønningene. Som president har han stort sett vist seg likegyldig til miljøspørsmål, men før andre runde annonserte han plutselig en «Naturens dag» og lovet å sørge for at «de store arbeidsgiverne vil bli grønne og miljøansvarlige». Han erklærte at han var «for folkeavstemninger» selv om han ikke har initiert noen, og «ikke imot» full proporsjonal representasjon, selv om han har utnyttet flertallet sitt til å bedrive en nokså autoritær maktutøvelse. Han må i så fall ha blitt overrasket over at 28 prosent av velgerne, en rekord de siste femti årene, holdt seg hjemme 24. april i stedet for å stemme på en demokratisk president som har så mye respekt for sine medborgere. Eller kanskje han ble fornærmet over at et overveldende flertall av franskmennene (79 prosent) forventer sosial uro de neste fem årene.9

Noter:

  1. Meningsmåling utført av Cevipof, publisert av Le Monde 15.–16. april 2022.
2.Samlet tall for Le Pen (23,1 prosent), Éric Zemmour (7,1 prosent) og Nicolas Dupont-Aignan (2,1 prosent).
3. France Inter, 22. april 2022.
4. I Neuilly-sur-Seine fikk Macron 48,98 prosent av stemmene i første runde mot 23,74 prosent i 2017. I 16. arrondissement i Paris økte han oppslutningen fra 26,65 til 46,75 prosent.
5. 43 prosent av Macrons velgere er pensjonister, og 40 prosent av topplederne i privat sektor stemte på ham.
6. Tale 21. april 2022 i Maison de la Chimie, Paris.
7. Carl Meeus, «La drôle de campagne», Le Figaro Magazine, Paris, 22.–23. april 2022.