Ukraina og venstresiden

 

Af Serge Halini

Artiklen er velvilligt stillet til rådighed af den norske udgave af LeMonde diplomatique.

Under tidligere kriger har den europeiske venstresiden gjort seg hørt både i nasjonalforsamlingene og på gata. Det er ikke tilfellet med Ukraina. Mens krigen blir stadig mer brutal, er venstresiden forunderlig taus.

 

Siden februar har faren for atomkrig preget nyhetene, men i de fleste land vender de politiske partiene blikket bort. Kandidater til det amerikanske senatet – det kammeret i parlamentet som mest direkte behandler USAs utenrikspolitikk – debatterte nylig i en time uten å uttale ordet «Ukraina». Det har heller ikke vært noen store demonstrasjoner mot atomvåpen. Diplomatiet synes å ha blitt gitt opp. Så å si alle medier mener at atomtrusselen bare er russisk utpressing for å dekke over hærens militære fadeser. Bjørnen brøler fordi den er presset opp i et hjørne, blir vi fortalt. Bjørnen bløffer. Det er ingen grunn til å bekymre seg. På bakken blir kampene stadig hardere. Sabotasje blir besvart med bomberegn. Men de fleste andre steder insisterer man på å snakke om alt annet.

Da den franske nasjonalforsamlingen debatterte krigen i Ukraina 3. oktober, skjedde det i en tid preget av likegyldighet. Kanskje burde vi, av barmhjertighet, ha forbigått debatten i stillhet. Flaue bemerkninger fra parlamentsmedlemmer som forsøkte å markere avstand fra tidligere forbindelser til Vladimir Putin, konkurrerte her med grandiose tirader om «den frie verden» som virket hentet direkte fra 1950-tallet. Som under hver krig USA har engasjert seg i siden Korea-krigen, griper pregløse politikere og journalister til sine evinnelige analogier: München, Chamberlain, Stalin, Churchill, Hitler – som om menneskehetens historie bare består av årene 1938 og 1939.

De siste tjue årene har Saddam, Milošević, Gaddafi og Assad i tur og orden blitt framstilt som reinkarnasjoner av Hitler. En ny reinkarnasjon synes å dukke opp hvert femte år; nå er det Putin som innehar denne rollen. Hver gang blir vi bedt om å kjempe mot tidens demon, å straffe, ruinere og ødelegge ham, hvis ikke vil hans kriminelle imperium bare ekspandere. Deretter gjentas den samme scenen, når vi oppdager, skuffet og bedrøvet, at det som kommer etter det beseirede monsteret, ikke er det liberale og inkluderende mønsterdemokratiet vi ble lovet: Kriminelle militser tok over etter Gaddafi i Libya, i Irak vokste Den islamske staten fram blant tidligere Saddam-tilhengere.

Med krigen i Ukraina blir et risikabelt «regimeskifte» i Kreml ikke bare oppmuntret av nykonservative tilhengere av store militærbudsjetter og evigvarende sivilisasjonskrig, men også av venstreaktivister som vil at NATO skal hjelpe Ukraina å militært gjenerobre hele territoriet sitt, inkludert Krim. Hvordan svare på forvirringen disse standpunktene skaper?

Utallige krigsforbrytelser

Mens den kalde krigen var på sitt kjøligste i 1961 advarte George F. Kennan, teoretikeren bak containment-strategien om å demme opp for Sovjetunionen, sine landsmenn – og noen andre: «Det finnes ingenting som er mer egosentrisk enn et omringet demokrati som forbereder seg på krig. Det blir raskt offer for sin egen krigspropaganda. Det har så en tendens til å gi en absolutt verdi til saken sin, noe som gjør at det mister gangsynet. […] Fienden blir inkarnasjonen av all ondskap. Dets egen side […] blir sentrum for all godhet. Konfrontasjonen blir sett som en endelig, apokalyptisk kamp. Hvis vi taper, er alt håp ute. Livet vil ikke lenger være verdt å leve, det vil ikke være noe igjen å redde. Hvis vi vinner, så vil alt bli mulig, […] De gode krefter vil fosse fram uhindret, alle edle forhåpninger vil bli oppfylt.» (1)

Fristelsen til en slik svart/hvitt-tenkning er enda mer uimotståelig i Ukraina, hvor Russland åpenlyst har begått så uhorvelig mye urett. Russland har krenket de internasjonalt anerkjente grensene til nabolandet, og fortsetter å tråkke på det ukrainske folkets rett til å eksistere. Russland har åpenbart brutt FN-paktens forbud mot slik maktbruk. I tillegg hindrer de russiske lederne FN i å utøve sin funksjon som garantist for internasjonal fred med sin vetorett i Sikkerhetsrådet, det eneste organet som har fullmakt til å straffe en aggressor. Russland opptrer slik USA gjorde under invasjonen av Irak, men med den skjerpende omstendighet at Russland, etter å ha anerkjent Ukrainas grenser da landet ble uavhengig i 1991, allerede i 2014 annekterte en del av nabolandets territorium: Krim. Og nå har Russland gjort krav på Donbas og flere regioner i Sør-Ukraina som de russiske styrkene bare delvis har kontroll over.

Som om ikke det var nok, har den russiske hæren begått utallige krigsforbrytelser og voldtekter og forårsaket enorme ødeleggelser. Ikke nødvendigvis mer enn andre okkupasjonsstyrker – i Vietnam teppebombet USA store områder, sprayet jungelen med giftstoffet Agent Orange og massakrerte 500 sivile i landsbyen My Lai. Men hvem husker vel det når ingen snakker om det lenger? Ikke minst siden det etter 24. februar er blitt nærmest forbudt å nevne alt som kan tilgrise Vestens plettfrie toga og fortellingene om Vesten som de ydmykes og svakes redning fra blodtørstige tyranner. At vi kontinuerlig blir bombardert med så mange fromme løgner, er en tydelig indikasjon på dagens intellektuelle regresjon og fryktklima. Frykten for å støte gjør at vi selv risikerer å bli som disse «søvngjengerne» som våknet i august 1914.

Avspennende virkning.

Noen dager før første verdenskrig brøt ut, var den franske opinionen opptatt av noe helt annet enn Sarajevo. I juli var alles oppmerksomhet rettet mot en rettssak i Paris. Noen måneder tidligere hadde Henriette Caillaux drept redaktøren for Le Figaro, Gaston Calmette, som hun mente sto bak svertekampanjen mot mannen hennes, Joseph Caillaux. I øynene til den høyreorienterte avisen var han skyldig i tre synder: Han var (moderat) venstreorientert, motstander av militarisme, og hadde utformet inntektsskatten som nasjonalforsamlingen nettopp hadde vedtatt. Henriette Caillaux ble frikjent samme dag som Østerrike erklærte krig mot Serbia. Frankrike mobiliserte umiddelbart. 22. august ble 27 000 franske soldater drept på én dag. Rettssaken mot Caillaux var da glemt, akkurat som vi snart kanskje vil ha glemt Elizabeth 2s død og de mange tusen debattene og nyhetssakene som har tatt oppmerksomheten vår bort fra krigen i Ukraina.

Før utbruddet hadde vi allerede blikket vendt andre steder mens lavaen boblet i Donbas, Kreml og NATOs hovedkvarter. Det er ikke lenger nødvendig å minne om rekken av provokasjoner som gjorde at Kreml trodde amerikanerne, i motsetning til hva de lovet da Tyskland ble gjenforent, forsøkte å bevege seg nærmere Russlands grenser for å få tidligere sovjetrepublikker over på sin side og dermed true Russlands strategiske stilling. Vestmaktene unngikk slike manøvrer da Sovjetunionen fortsatt eksisterte, og de ville aldri ha tolerert at en av deres strategiske rivaler slo leir like ved USAs grense. Det viste Cubakrisen i oktober 1962.

På den tiden unngikk de to supermaktene å låse seg fast i provokasjoner, opptrapping og krig. Utvilsomt godt hjulpet av at det på den tiden ikke fantes en døgnkontinuerlig nyhetsdekning. I 1962 ble krisen løst med en hemmelig avtale, som avverget apokalypsen. Det ble offentlig kjent at Sovjetunionen fjernet missilene sine fra Cuba i bytte mot en garanti fra Washington om at USA ikke ville forsøke å invadere øya igjen. Men et annet punkt i avtalen ble ikke offentliggjort, nemlig at USA også fjernet missilene sine i Tyrkia. De vestlige statsoverhodene unngikk den gang å la journalister lytte til samtalene med russerne, for de visste at diplomati ikke alltid er god PR. De voktet seg også, i motsetning til Putin, for å holde endeløse pompøse taler, hvor hver setning høres ut som et ultimatum.

Cubakrisen hadde en avspennende virkning. Washington og Kreml forsto at faren var så stor at de måtte erstatte den kalde krigen med en fredelig sameksistens. «Mens vi forsvarer våre egne vitale interesser, må atommakter unngå de konfrontasjoner som gjør at en motstander må velge mellom enten en ydmykende retrett eller en atomkrig», konkluderte John F. Kennedy i juni 1963, og sa at han hadde instruert sine diplomater til å unngå «unødvendige irritasjonsmomenter og rent retorisk fiendtlighet». (2)

Ingen løsning i sikte

For øyeblikket er det lite håp om at krigen i Ukraina vil få en lykkelig slutt eller avstedkomme en slik visdom. Denne krigen vil ende dårlig uansett hva som skjer. Det mest sannsynlige utfallet er ikke lenger at Russland vil knuse og underkaste seg Ukraina. Det ville i så fall være et spektakulært nederlag for USA og NATO, og en seier for en autoritær russisk nasjonalisme, som har alliert seg med den ortodokse kirken og ytre høyre. Et slikt utfall vil åpenbart ikke være bra for den progressive venstresiden på noen som helst måte.

Samtidig finnes det ingen grunn til å overdrive trusselen et ukrainsk nederlag vil utgjøre for resten av Europa, og hevde at hvis Odesa faller i morgen, så vil Putin angripe London, Berlin og Paris. At de russiske styrkene står i stampe i det russisktalende Donbas etter åtte måneders krig, gjør det vanskelig å hevde i fullt alvor at de vil eller kan gå til angrep på NATO-land som Polen og Litauen.

Men krigen vil heller ikke ende godt hvis Russland blir beseiret og ydmyket. En militær seier for Ukraina, oppnådd med enorm hjelp fra vestlige land, vil garantert sette en stopper for russisk aggresjon og gi den ukrainske regjeringen tilbake suvereniteten over hele sitt territorium, i det minste formelt. Men, så lenge Kreml ikke tar meningsløse (kjernefysiske) risikoer for å hindre et slikt utfall, vil det ikke bare være en seier for det ukrainske folket. Det vil også styrke USAs stilling i verden etter fadesene i Irak og Afghanistan, og styrke det amerikanske hegemoniet i et EU som definitivt har gitt avkall på enhver ambisjon om strategisk autonomi. Ukraina vil også bli varig underlagt NATO, det vil si være garantert en permanent spenning med et hevngjerrig Russland.

I begge tilfeller betyr avvisningen av en diplomatisk løsning, som kan la protagonistene unngå den «ydmykende retretten» Kennedy fryktet, at stormaktene i flere tiår framover kan bruke sin energi på opprustning i stedet for å gjøre noe reelt med den globale oppvarmingen og de skjeve maktforholdene mellom verdens land. Opp gjennom historien har militære nederlag noen ganger ført til demokratiske reformer i Russland – blant annet ble livegenskapet avskaffet etter Krimkrigen og tsarens makt ble begrenset etter Japans seier i 1905.

Men det skjedde ingen «regimeskifter». Og faren for en atomeskalering fantes ikke.

To vestlige venstresider

I Europa og USA følger venstresiden enten den offisielle linjen eller så er den redd for å uttale seg. Den ene delen av venstresiden støtter NATOs politikk, som har et visst ansvar i krigen. Denne venstresiden gjør det åpenbart for å støtte et land som har blitt invadert og har all rett til å forsvare seg selv og frigjøre landet sitt med alle midler, inkludert å be om hjelp utenfra. Men med denne tilslutningen til NATO, slutter den seg også til en sentral sak for regjeringene som den burde opponere mot. Med denne nye «borgfreden», gir venstresiden avkall på selvstendige ytringer og forslag, slik motstanderne alltid har krevd, nemlig at de viser «ansvarlighet» mens de klapper i takt. «Å bekjempe den russiske aggresjonen militært krever med dagens styrkeforhold å avfinne seg med NATO», konkluderer den franske venstrejournalisten Edwy Plenel, som allerede på slutten av forrige århundre ga sin helhjertede støtte til NATOs krig i Kosovo. «I dette tragiske dilemmaet gir den russiske imperialismen oss ikke noe valg.» (3)

Den andre delen av den vestlige venstresiden, som stort sett er taus, tror verken på legitimiteten eller effektiviteten til de vestlige sanksjonene, men forsvarer dem likevel. Og når noen spør om Ukraina, skifter de raskt tema. I Frankrike slår den venstresiden som har sluttet seg til NATO-linjen, det vil si sosialistene og de grønne, seg på brystet, vel vitende om at de har nesten alle ledere og mediene i ryggen. Den andre venstresiden, kommunistene og La France insoumise, holder derimot en lav profil. De håper at stormen snart skal passere, og at den usannsynlige brede venstrealliansen de klarte å danne i valget for noen måneder siden, vil overleve.

Denne splittelsen mellom NATO-tilhengere og «alliansefrie» er ikke ny. I april 1966 fremmet François Mitterrand og hans sosialistiske partifeller Max Lejeune og Guy Mollet et mistillitsforslag mot Charles de Gaulles regjering. De mente at de Gaulle med sin beslutning om å trekke de franske styrkene ut av NATO, hadde «isolert Frankrike og skapt en farlig situasjon for landet». I en tid der Frankrike er engasjert sammen med sine NATO-allierte i en krig som kan bli en direkte konfrontasjon mellom NATO og Russland, ligner uenigheten mellom disse to venstresidene stadig mer på en skilsmisse, selv om de fortsatt finner sammen i miljøpolitikken og i tiltak for å bedre borgernes kjøpekraft.

Russland har tapt

Det finnes også en tredje venstreside, som er stor i Latin-Amerika og i den arabiske verden. Denne kaller seg anti-imperialistisk og videreformidler Kremls talepunkter som i Sovjetunionens dager. Noen ganger må man spørre seg om den skjønner i hvor stor grad dagens Russland er, i marxisten Stathis Kouvelakis’ formulering, «en kapitalistisk stat med en dominerende klasse bestående av et oligarki som ble dannet med plyndringen av tidligere statlig eiendom, med fullt samtykke og hjelp fra Vesten». (4) Ukrainske anarkister legger til at det «ikke bare er en krig mellom stater som slåss om en geopolitisk stilling, [men] også en dekolonial nasjonal frigjøringskrig» der Kreml forsøker å påtvinge marionettregjeringer, erstatte den ukrainske valutaen med rubelen og å gjøre undervisning i russisk obligatorisk. (5)

Denne anti-imperialistiske venstresiden retter til en viss grad en legitim kritikk mot Ukrainas og EUs underkastelse under USA, men den unnlater å si at det er Putin som har sørget for denne geopolitiske endringen, at det er Putin som har fått EU-landene Sverige og Finland til å søke NATO-medlemskap. Putins fiender liker å minne om at han jobbet i KGB. Men med hans bragder siden februar er det vanskelig å forestille seg hva mer han kunne gjort for å tjene amerikanske interesser hvis han hadde vært – som George H. Bush – CIA-direktør.

For det tilhengerne av en total seier for Ukraina ikke synes å ha fått med seg, er at Russland allerede har tapt på nesten alle fronter. De militære nederlagene har vist at den russiske hæren er oppskrytt, og invasjonen har styrket USAs tilstedeværelse i Europa. Den russiske aggresjonen har styrket den ukrainske nasjonalfølelsen, som Putin benektet da han snakket om «ett og samme folk» (selv om det på Krim, i Donbas og andre steder fortsatt finnes mange russisktalende innbyggere som føler mer tilhørighet til Moskva enn til Kyiv). Og Russland er blitt enda mer avhengig av Kina, både for å ha en kjøper til gassen sin og for ikke å bli fullstendig diplomatisk isolert. Dermed er det ikke lenger mulig å hevde at forhandlinger vil være å belønne Russland for invasjonen.

Motstridende sanksjoner

Er det så vanskelig å forstå flere ting på en gang, selv når de virker motstridende? Man kan forsvare det ukrainske folkets rett til å bestemme over seg selv og samtidig forstå at et «ydmykende» nederlag for Russland vil styrke USAs hegemoni – hvis menneskeheten overlever. For NATO er dominert av USA, som leverer våpen for milliarder av dollar til Ukraina for å svekke en strategisk rival. De to motstandernes plass i den internasjonale ordenen forklarer også hvorfor mange land i sør, uten å støtte den russiske aggresjonen, ser Russland som en motvekt i den geopolitiske maktbalansen. De er redde for at uten Russland vil den amerikanske hybris våkne til live igjen, med alle farene det innebærer for gjenstridige land.

Denne frykten blir forsterket av sanksjonspolitikken, som mangler et legitimt rettslig fundament, og som mange land blir tvunget til å slutte seg til. De ensidige sanksjonene motsier også den vestlige argumentasjonen om «regler» og «lover».

Det er nesten forbløffende at europeiske land har sluttet seg så entusiastisk til sanksjonspolitikken, etter at de selv ble utsatt for denne juridiske utpressingen da Washington ila dem gigantiske bøter for å ha handlet med Cuba og Iran, som USA ensidig har bestemt seg for å pålegge sanksjoner i strid med folkeretten.

Alt gjenstår å gjøre

Krigen i Ukraina må avsluttes med en diplomatisk løsning, men ingenting tilsier for øyeblikket at det vil skje. Russland har nettopp annektert territorier som de en dag vil måtte gi opp for å få til en avtale. Og den ukrainske regjeringen har gjort det klart at de ikke vil forhandle med Putin. I denne fastlåste situasjonen bør de ikke-krigførende partene unngå å briske seg mens folk dør på slagmarken. De bør rådføre seg med land som Russland og Ukraina fortsatt lytter til, for å finne ut hvilke vilkår både russerne og ukrainerne kan akseptere.

De vestlige landene som hjelper Ukraina med å forsvare seg, må gjøre det klart at våpnene de leverer ikke kan brukes til å gjenerobre Krim, noe Kreml ikke vil akseptere, og i hvert fall ikke til operasjoner på russisk territorium. Den urealistiske ideen om å stille Putin for retten for krigsforbrytelser bør også forlates, all den tid George W. Bush tilbringer pensjonisttilværelsen med å lage oljemalerier på ranchen sin i Texas. Og siden Biden 6. oktober snakket om «faren for en apokalypse», ville det vært fint å bli forsikret om at han gjør alt han kan for å unngå den, snarere enn bare å overleve den. Også for Ukraina er en våpenhvile og en frossen konflikt bedre enn en atomvinter. (6)

Det er forbløffende at venstresiden ikke er mer til stede i denne saken. Den mumler, lukker munnen eller snakker om alt annet. Ideen om en sivilisasjonskrig har dukket opp igjen, og kullkraftverk er tilbake i drift, mens militærutgiftene skyter i været. Hvor er venstresiden? Hva tenker de? Hvilken diplomatisk løsning ser de for seg? Vi vet at de er splittet i saker som økonomisk strategi, kulturelle symboler og hvilke velgere de skal fri til. Krigen i Ukraina viser at det står enda verre til i utenrikspolitikken, et felt hvor venstresiden har mye å gjøre eller gjøre om på – hvis den fortsatt er interessert i temaet.

Noter:

  1. George F. kennan: Russia and the West under Lenin and Stalin. London 1961. Citeret i Tariq Ali: Winston Churchill, his time, his Crimes, Verso London 2022,
  2. John Kennedy: tale på American University, Washington DC, 10. Juni 1963,
  3. Edwy Plenel: L’épreuve et la contre épreuve, Stock paris 2022,
  4. Stahtis Kouvelakis: La guerre en Ukraine et l’antiimperialisme aujourd’hul, Contretemps 7. mars 2022,
  5. Vladyslav Starodubtsev og Ashley Smith, citeret i La Revolution prolétarienne nr. 8181, Paris september 2022,
  6. The war in Ukraine lead til Nuclear War, interview med Anatol Lieven, Jacobin New York 6. Oktober 2022.