Mot slutten for det rødgrønne prosjektet?
Af Asbjørn Wahl

Offentliggjort: 15. april 2011
Det siste halve året har Høyre og Fremskrittspartiet (FrP) hatt flertall alene på de politiske meningsmålingene i Norge. De tre regjeringspartiene, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti (SV) og Senterpartiet (SP) har tidvis hatt lavere oppslutning enn det Arbeiderpartiet hadde alene ved siste valg. Entusiasmen som ble skapt av den nye, rødgrønne regjeringen i 2005 har med andre ord falmet sterkt. Nå er det svært få som tror at de vil være i stand til å vinne neste parlamentsvalg, i 2013. Sånn sett ser det ut til at de norske erfaringene skal føye seg inn i den generelle trenden på dette området i Europa de siste par tiårene, der sentrum/venstre-regjeringer har endt med alt fra katastrofe (Italia) til nederlag (Frankrike).[1] Noe ser med andre ord ut til å være grunnleggende galt med sentrum/venstres politiske prosjekter.

Kort om bakgrunnen
Da den rødgrønne regjeringen ble etablert etter Stortingsvalget i Norge i 2005, var det resultat av en valgkamp med både krav og løfte om en "Ny politisk kurs". Dette skilte seg i stor grad fra situasjonen i 1993, da Gro Harlem Brundtland hadde ført valgkamp under slagordet "Stø kurs!" Brundtland var partilederen som på 1980- og 90-tallet ledet Det norske Arbeiderparti i markedsliberal retning. Kravet om ny kurs i 2005 representerte et oppgjør nedenfra mot denne politikken.

Det rødgrønne prosjektet var en nyskapning i norsk politikk i 2005. Det var første gang Arbeiderpartiet gikk inn i en regjeringskoalisjon med andre partier. Det var første gang Sosialistisk Venstreparti over hodet var representert i en regjering, og det var første gang det rurale Senterpartiet valgte å gå i regjeringssamarbeid med partier til venstre for seg. Nyskapningen skapte bred folkelig entusiasme. Denne entusiasmen er det svært lite igjen av, og mange frykter at 2013 vil by på en reprise av valget i 2001, som ble et katastrofevalg for Arbeiderpartiet. (Jeg har tidligere beskrevet forhistorien og begynnelsen til den rødgrønne regjeringen i Norge i Kritisk Debat i juni 2007.[2])

Katastrofevalget, som reduserte stemmeandelen fra 36 til 24 prosent, ble Arbeiderpartiets dårligste valgresultat siden 1924. Med dette kulminerte partiets mest markedsliberale fase - med Jens Stoltenberg som partileder og statsminister (Stoltenberg I-regjeringen). Stoltenberg var sterkt inspirert av Tony Blairs 'tredje vei', og hans regjering, som satt fra mars 2000 til oktober 2001, satte i gang et omfattende såkalt moderniseringsprosjekt - der delprivatisering av Statoil og Telenor inngikk, sammen med en sterkt markedsorientert sykehusreform. Overfor kommunesektoren ble det sagt at det ikke spilte noen rolle om det var private eller offentlige som utførte oppgavene, så lenge det offentlige hadde ansvaret. Konkurranseutsetting var derfor ikke privatisering, het det i de ledende partikretser - slik det også het i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og i Høyre. Denne utviklingen skapte omfattende misnøye både blant mange på partiets eget grunnplan, men ikke minst innen store deler av fagbevegelsen. Katastrofevalget i 2001 ble dermed på mange måter velgernes dom over partiets høyredreining.

Det formidable valgnederlaget ga imidlertid store deler av partiets grunnplan, men særlig fagbevegelsen, en gyllen anledning til å presse partiet til venstre. SVs vekst på meningsmålingene, der partiet våren 2003 i en periode nærmet seg 20-tallet, sammen med et massivt press fra fagbevegelsen, resulterte i en kursendring fram mot stortingsvalget i 2005. Arbeiderpartiets ledelse ble presset både til venstre i velferdspolitikken og inn i en forpliktende allianse med SV og SP. Dermed fikk vi oppleve at partiet som på 1990-tallet, og under Stoltenberg I, hadde stått for en lang rekke markedsliberalistiske reformer, i 2005 førte valgkamp på en anti-privatiseringsplattform - med offensive løfter om en ny politisk kurs. Entusiasmen på partiets grunnplan, men ikke minst i store deler av fagbevegelsen, var stor over at privatiseringspolitikken endelig ble avvist, og at en ny kurs med styrking av velferden og sterkere politisk styring av økonomi og næringsliv ble proklamert. Fagbevegelsen mobiliserte massivt, i den grad at vi trygt kan si at det var den som vant valget i 2005. Avgjørende for denne mobiliseringen, og den entusiasmen som ble skapt, var at også LO skiftet linje - fra kun å støtte Arbeiderpartiet, til å oppfordre til "å støtte et av de rødgrønne partiene".

Den rødgrønne regjeringens plattform (den såkalte Soria Moria-erklæringen, etter navnet på hotellet hvor forhandlingene foregikk) og den nye rødgrønne regjeringens tidlige tiltak innfridde mange av de forventninger som var skapt. Gjennom regjeringens morgengave til det norske folk ble Arbeidsmiljøloven, som hadde blitt dramatisk svekket av foregående borgerlige regjering, gjenopprettet. Den samme regjeringens nettopp innførte privatskolelov ble trukket tilbake. Privatiseringen av jernbanens persontrafikk ble stanset. Videre fikk kommunene noen kjærkomne milliarder mer og det ble satt i gang en massiv satsing på barnehageutbygging. Krav til en rekke utviklingsland om liberalisering av tjenestesektoren gjennom GATS-avtalen i Verdens handelsorganisasjon, ble trukket tilbake. Og norske soldater ble trukket ut av Irak. En ny kurs var faktisk i ferd med å bli skapt.

Fra Ny kurs! til Stø kurs!
Dette varte imidlertid ikke lenge. Allerede etter den innledende runden begynte vi å merke at energien var i ferd med å gå ut av regjeringen. Jens Stoltenberg satt fortsatt som partileder og statsminister, og ettersom presset fra fagbevegelsen ble svekket etter valget (de hadde jo vunnet!), gjenvant partiets høyrefløy gradvis initiativet. Regjeringen falt derfor tilbake til å administrere systemet innenfor rammene av det rådende styrkeforhold, heller enn å benytte valgkampens mobilisering til strukturelt å forskyve disse maktforholdene. Etter hvert kom det også saker som var i strid med Soria Moria-erklæringen og løftene om en ny politisk kurs (skattelette til de rike, nyliberal styreleder i Statoil, ekstravagant innkjøp av nye biler til statsråder og - ikke minst - planer om å svekke ordningen med full lønn under sykdom).

Dette skapte konfrontasjoner med et offensivt LO under Gerd-Liv Vallas ledelse. Mens Valla ville forsvare Ny kurs, startet regjeringen sin glideflukt tilbake til tradisjonen fra Gro Harlem Brundtlands Stø kurs! Som et resultat av de motsetningene som etter hvert utviklet seg på dette grunnlaget i fagbevegelsen, ble Gerd-Liv Valla i 2006 tvunget til å trekke seg som LO-leder. Det skjedde etter en dramatisk prosess som ble utløst av en intern personalkonflikt, men som raskt ble utnyttet politisk av hennes motstandere. Hun hadde i noen viktige saker spilt en mer selvstendig politisk rolle i forhold til Arbeiderpartiet, blant annet gjennom å tvinge så vel partiet som regjeringen til retrett i et par avgjørende saker (viktigst av disse var nettopp ordningen med full lønn under sykdom). Hennes avgang påvirket derfor styrkeforholdet innad i fagbevegelsen.

Ved Stortingsvalget i 2009 klarte den rødgrønne regjeringen med snever margin å sikre fortsatt flertall. Fagbevegelsen og allierte krefter var nok en gang avgjørende for resultatet. Situasjonen var imidlertid fullstendig endret fra 2005. Nå hadde ikke de rødgrønne partiene noe offensivt velferdsprogram å tilby sine støttespillere å mobilisere på. Entusiasmen som var skapt gjennom radikaliseringen av Arbeiderpartiet og kampen for en ny politisk kurs var i all hovedsak forduftet. Den offensive kampanjen fra 2005 ble dermed denne gangen erstattet av en defensiv kampanje, der drivkraften ble å holde Høyre og FrP utenfor regjeringskontorene. At de rødgrønne til slutt vant dette valget, skyldes i stor grad det politiske kaos som rådde på høyresiden i politikken, blant annet at de ikke var i stand til å framstå med et samlet regjeringsalternativ. Resultatet ble en knepen, defensiv arbeidsseier, en liten økning for Arbeiderpartiet, og en tilbakegang for Sosialistisk Venstreparti - med andre ord et ytterligere lite steg til høyre for hele regjeringskoalisjonen. Dette valgresultatet og Stoltenberg-fløyens gjenerobring av initiativet førte til at den nye regjeringserklæringen (Soria Moria II) ble et politisk svakere dokument enn forløperen. Gjeninnsettingen av velbrukte statsråder fra Stoltenberg I-regjeringen illustrerte denne normaliseringen godt.

Den rødgrønne regjeringen kommer fortsatt med utspill som mer eller mindre er i tråd med de mer radikale løftene i deres plattform; slik som det å sikre nasjonal og demokratisk kontroll over den viktige norske vannkraften; innføring av solidaransvar som et viktig tiltak mot sosial dumping; tetting av noen skattehull og noe økt skatt for de rike; kansellering av såkalt illegitim gjeld fra utviklingsland til Norge; anerkjennelse av den demokratisk valgte Hamas-regjeringen i Palestina. Slike eksempler blir imidlertid stadig færre og sjeldnere.

På den andre siden har regjeringens påståtte kamp mot fattigdom mislyktes, de sosiale og økonomiske forskjellene har vokst (selv om finanskrisa ga et midlertidig tilbakeslag for de rikeste), den sosiale boligpolitikken er det ingen som ser noe til, og det er ingen tendens til å ville begrense makten til storselskapene, slik partiene lovte. I tillegg legger regjeringen seg i økende grad ut med store deler av den velgermasse som mobiliserte så massivt for en ny politisk kurs i 2005. Etter siste valg har derfor mange utviklingstrekk begynt å ligne faretruende på utviklingen fram mot katastrofevalget i 2001. Den pågående nedbygging av lokalsykehus, i strid med Soria Moria både I og II, vekker minner om maktarrogansen og de markedsliberalistiske reformene til Stoltenberg I.

Et annet velkjent fenomen er også på vei tilbake igjen, nemlig kravet om lojalitet. På 1980- og 90-tallet lot store deler av fagbevegelsen og grunnplanet i Arbeiderpartiet seg disiplinere og nøytralisere - for ikke å skade sin egen regjering. Mens partiledelsen trakk partiet til høyre, ble med andre ord venstresiden holdt i sjakk med lojalitetskrav. Resultatet av denne misforståtte aksepten av høyredreiningen ble som kjent katastrofevalget i 2001. Nå er disse argumentene i sirkulasjon igjen. Sitt stille i båten. Ikke kritiser åpent. Ikke ødelegg for regjeringen. Alternativet er verre. Det er åpenbart at argumentene også denne gangen har en viss virkning.

Politikkens innhold
Regjeringens morgengave til folket etter valgseieren i 2005 representerte viktige seiere for venstrekreftene i Norge. Deretter har det altså, med noen positive unntak, skortet på progressive reformer. Det ser ut som om den rødgrønne regjeringens evne og vilje til å gjennomføre en ny politisk kurs stanser der den blir nødt til å konfrontere sterke økonomiske krefter i samfunnet. Dermed blir styrkeforholdet under det nyliberale regimet en 'uoverstigelig' barriere. I motsatt retning er det, og blir det fortsatt, gjennomført en rekke reformer i tråd med det nyliberale hegemoniet. En ny, svekket pensjonsordning; omstillinger i det offentlige i fullt samsvar med New Public Management-teoriene; en ny helsereform som fremmer markedsorienteringen og private løsninger; privatisering av elektronisk infrastruktur og statlig eiendomsmasse; en arbeidslinje-politikk ("workfare") som angriper så vel de arbeidsløse som de fattige; økende fattigdom og sosiale forskjeller i samfunnet; en tilstramming av innvandringspolitikken i retning av FrPs fremmedfiendtlige politikk; en selvvalgt skattestopp som hindrer regjeringen å løse viktige samfunnsoppgaver - dette er alt sammen deler eller effekter av den rødgrønne regjeringens politikk.

Etter morgengaven er det ikke gjennomført noen reversering av tidligere liberaliseringer eller privatiseringer (f.eks. utleie av arbeidskraft, som har lagt til rette for omfattende sosial dumping, samt den markedsorienterte sykehusreformen, som har svekket den politiske styringen og vært befengt med skandaler). Det er heller ikke gjennomført noen strukturreformer i retning av å svekke kapitalens og markedskreftenes makt i samfunnet. Mens Soria Moria I tok til orde for at "den multilaterale bistanden i økende grad skal forskyves fra Verdensbanken til utviklingsprogrammer og nødhjelpstiltak i regi av FN-organer. Norsk bistand skal ikke gå til programmer som stiller krav om liberalisering og privatisering", så har den rødgrønne regjeringen under SVs utviklingsminister Erik Solheim styrket samarbeidet med IMF og Verdensbanken.

På den positive siden fikk regjeringen i stand en massiv utbygging av barnehager, slik at det nå er nær full barnehagedekning. Prisen ble imidlertid høy, ettersom det ble åpnet for fullt for privat kapital i denne satsingen. Ikke fordi man måtte, men fordi man inngikk et bredt kompromiss med høyresidas partier. Det gjør at en rekke multinasjonale selskaper, mange med eiere sterkt forankret i skatteparadis, nå har omfattende posisjoner i den norske barnehagesektoren. Nå har regjeringen foreslått at en kommende satsing på sykehjem og eldreomsorg også skal gjennomføres med omfattende deltakelse fra privat kapital. Det var ikke dette velgerne og de alliansene som fikk regjeringen til makten gjennom massiv mobilisering i 2005 og 2009, hadde ventet seg.

I første fase etter at den rødgrønne regjeringen begynte å falle tilbake til å administrere politikken i tråd med de rådende styrkeforhold, var det høyrepopulistene i Fremskrittspartiet som vant på dette. Deretter fikk vi en periode der det konservative Høyre vant i oppslutning, uten at Fremskrittspartiet gikk tilbake. Fra høsten 2010 til april i år, har de to partiene hatt rent flertall alene på meningsmålingene. De mistet flertallet i april i år (sannsynligvis først og fremst på grunn av en intern sexskandale i FrP), men de har fortsatt solid flertall sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre. Denne utviklingen, som er velkjent fra tidigere sentrum/venstre-regjeringer i Europa, er vel verdt å merke seg ettersom et av venstresidas begrunnelser for å gå inn i slike koalisjonsregjeringer, nettopp er å isolere og svekke høyrepopulistene.

SVs problemer
Hva så med Sosialistisk Venstrepartis rolle? Hvorfor har ikke partiet klart å demme opp for Arbeiderpartiets glideflukt tilbake til en mer høyreorientert posisjon? Mye må nok tilskrives den allmenne politisk-ideologiske krisen på venstresiden. SV har i regjeringsposisjon fått avslørt alle sine svakheter. For det første har ikke partiet noen sterk forankring i arbeiderklassen og fagbevegelsen. For det andre mangler partiet en dypere forståelse og analyse av kapitalismen, nyliberalismen og de strukturelle kreftene i samfunnet. Av den grunn har det også vært en sterk undervurdering av begrensningene som ligger i det aktuelle styrkeforholdet. Dermed blir det veldig mye overflatisk standpunktpolitikk, moralsk indignasjon og velment retorikk. Dessuten blir det vel stadig klarere at flere av partiets ledende personer ikke er sosialister, men mer eller mindre radikale sosialliberale politikere. Deres visjoner eller perspektiver strekker seg neppe lengre enn til en keynesiansk reguleringsøkonomi - altså en kapitalisme med et menneskelig ansikt, eller velferdsstaten, slik vi kjenner den, på tross av at den over de siste årene har vist seg å være en skjør konstruksjon, som for tiden står for fall under press fra nyliberalisme, finans- og gjeldskrise i Europa.

Tidlig ble det også klart at SV hadde dårlig utviklede strategier og taktikk for hvordan de skulle utnytte en juniorposisjon i en regjering dominert av sosialdemokratiet. Iveren etter å komme i regjering overskygget det meste for de ledende kaderne. Partiledelsens ønske om å komme ut av politisk isolasjon og bli akseptert i bredere kretser, samt noen doser individuell karrierisme, har nok også telt med. Dermed har de malt seg inn i et hjørne, der de har store vanskeligheter med å komme seg ut, også om de skulle ønske det. Det samme gjelder for øvrig Senterpartiet. Dette utnyttes til fulle av de drevne maktpolitikerne i Arbeiderpartiet, som presser så vel SV som SP fra skanse til skanse, samtidig som de gir dem en og annen symbolsk seier til trøst, og for at de skal kunne legitimere sin regjeringsdeltakelse. Alt dette trekker i retning av mer moderate og pragmatiske posisjoner.

SV har stort sett mistet halvparten av sin oppslutning siden valget i 2001, da de oppnådde 12,5 prosent (de fikk 8,8 prosent i 2005, etter at de opplevde sterk tilbakegang under valgkampen fordi de allerede da begynte å selge ut deler av sin politikk for å tilpasse seg det kommende regjeringssamarbeidet). Venstrefløyen i partiet har i stor grad blitt nedkjempet (mange har gått i passivitet, andre har meldt seg ut) under Kristin Halvorsens lange periode som leder (siden 1997). På sitt nylig gjennomførte landsmøte var det derfor et konsolidert parti som sto fram. Verken regjeringsdeltakelsen, støtten til NATOs og Norges bombing så vel i Afghanistan som i Libya, eller andre viktige politikkområder, brakte fram noen store uenigheter. Partilederens forsøk på å stramme til innvandringsretorikken (ta en Søvndal, som noen av oss kaller det her i landet), sannsynligvis i et opportunistisk forsøk på å fiske i innvandringsfiendtlige leire, fikk imidlertid ikke noen god respons i partiet.

En del av de ovenfor nevnte forholdene er selvfølgelig overflatefenomener, som er uttrykk for langt dypere og mer fundamentale problemer. De viktigste for SVs del er nok dets snevre sosiale forankring i deler av middelklassen, samt - enda viktigere - mangelen på sterke sosiale bevegelser som kan påvirke partiet, radikalisere det og skaffe til veie nye aktivister med erfaringer fra den sosiale kampen. Når den teoretiske skoleringen og de felles analysene i tillegg er forsømt, slik at partiet ikke evner å stå fram som en kollektiv intellektuell, blir det hele til et spørsmål om enkeltsaker og krusninger på samfunnets overflate. Den viktigste politiske og organisatoriske fornyelsen på venstresida i Norge har derfor i stor grad skjedd utenfor de politiske partiene.

Bevegelsenes suksess - og svakheter
De viktigste erfaringene fra norsk politikk de siste årene har vært den rolle deler av fagbevegelsen og sosiale allianser som For velferdsstaten har spilt. Presset nedenfra har vært avgjørende. Det var dette som bidro til å polarisere den politiske debatten. Det var dette som presset sosialdemokratiet til venstre, som førte til at valgkampen i 2005 ble ført på en anti-privatiseringsplattform - for en sterkere velferd. Det var dette som bidro sterkt til at den rødgrønne koalisjonen ble dannet. Det var også dette som skapte den entusiasmen og mobiliseringen som førte til valgseieren for den rødgrønne koalisjonen - og dermed til Europas mest progressive regjeringsplattform (konkurransen er riktignok ikke så stor). Alt dette fikk en bred omtale i min artikkel i Kritisk Debat i juni 2007, som jeg viste til ovenfor. Der ble suksessen med "den norske metode" beskrevet - særlig fagbevegelsens økende politiske selvstendighet, alliansebyggingen og den alternative politikkutviklingen.

Når det rødgrønne prosjektet nå er svekket, når regjeringens politikk møtes med misnøye i brede kretser, når den nye politiske kursen blir vanskeligere og vanskeligere å få øye på, når entusiasmen blant regjeringens potensielle støttespillere har falmet så sterkt - ja, da må det derfor også settes et kritisk lys på bevegelsens rolle og eventuelle svakheter. Da må det erkjennes at bevegelsene ikke har vært sterke nok til å opprettholde presset mot regjeringspartiene - til å ansvarliggjøre regjeringen overfor sine egne proklamerte, progressive målsettinger. I dagens situasjon er det imidlertid helt åpenbart at gjennomføringen av en mer progressiv og sosial politikk fullstendig avhenger av et slikt press.

Det er utviklet viktige elementer til nye analyser og en ny politikk i deler av fagbevegelsen og i en allianse som For velferdsstaten. Erfaringene har likevel vist oss, at det ikke finnes noen konsolidert tendens til venstre, med et tilstrekkelig klart og utviklet politisk budskap - for ikke å si program. Utviklingen mot større partipolitisk uavhengighet i fagbevegelsen har vært viktig, men også den har vist sin begrensning, særlig i de ledende sjikt, når Arbeiderpartiet prøver å disiplinere sine nære allierte med krav om lojalitet. Selv om disse lojalitetene er svekket, er de fortsatt sterke nok til å dempe så vel evnen som viljen til å aksjonere nedenfra. Den skjerpede tonen og den bredere enheten som ble utviklet innen fagbevegelsen, skjedde tross alt i opposisjon til en aggressiv nyliberal politikk fra den tidligere sterkt høyreorienterte regjeringen. Det er imidlertid langt lettere å utvikle enhet omkring en radikal plattform mot en høyre-regjering, enn å fastholde denne enheten og politikken under en sosialdemokratisk dominert regjering. Enheten ble dermed svekket så snart den rødgrønne regjeringen begynte å ta konfrontasjoner med deler av eller hele fagbevegelsen. Motsetningene begynte da raskt å utvikle seg mellom dem som ønsket å forsvare den nye, mer radikale, politiske kursen, og den mer moderate fløyen, som programmatisk forsvarer den politikken sosialdemokratiet til enhver tid fører.

Likevel, på tross av dette anser de fleste på den brede venstresiden at det vi gjennom de siste årene har oppnådd i form av politisk polarisering, nye allianser og arbeidsmetoder, konkrete politiske alternativer og økt politisk uavhengighet, representerer avgjørende skritt i riktig retning. Viktige seire er vunnet, og de tilbakeslag vi har opplevd reduserer ikke betydningen av vår alliansebygging. Snarere tvert i mot, utviklingen understreker betydningen av å styrke disse tendensene ytterligere, gjøre dem enda mer politisk selvstendige samt å lære fra de feil og problemer vi har opplevd. Derfor diskuterer vi nå nye initiativer i disse miljøene. Vi har tre mål: For det første må det utvikles en radikal politisk plattform som evner å skape entusiasme igjen. For det andre må alliansebyggingen mellom fagbevegelsen og andre sosiale bevegelser styrkes. For det tredje må den rødgrønne regjeringen presses til venstre igjen. For tida ligger vi godt etter skjema på alle disse områdene. Det er imidlertid stor enighet om at dette vil være nødvendig dersom vi skal kunne hindre høyrekreftene i å vinne neste valg.

Avslutning
Norge befinner seg i en gunstig økonomisk situasjon. Vi er heldig utstyrt fra naturens side. De store oljeinntektene gjør at Norge i finanskrisas kjølvann er det eneste landet i Europa uten netto statsgjeld. Vi har snarere store aktiva gjennom oljefondet (i 2006 omdøpt til Statens pensjonsfond - Utland), for tiden på om lag 3000 milliarder kroner. Dermed har vi også bedre muligheter enn noe annet land til å holde lav arbeidsløshet og sikre velferden. Det blir delvis gjort, og her er det åpenbart forskjell mellom en sentrum/venstre-regjering og en høyreorientert. Det største problemet med den rødgrønne regjeringen er derfor at den ikke benytter situasjonen og flertallet til å gjennomføre strukturelle endringer som kunne bidratt til å forskyve maktforholdene i det norske samfunn. Snarere tvert i mot bidrar flere av deres reformer til fortsatt å markedsorientere, privatisere og svekke den offentlige velferden. Ved et eventuelt regjeringsskifte i 2013 vil derfor forholdene ligge godt til rette for en rask og omfattende privatisering og nedbygging av den norske velferden i regi av en regjering dominert av Høyre og FrP.

Det generelle styrkeforholdet i samfunnet er endret betydelig til fordel for kapital- og markedskreftene under den nyliberale æraen fra omkring 1980. Dette er ikke noe tema for den rødgrønne regjeringen. Det er heller ingen stor forståelse for hvilke begrensninger det aktuelle styrkeforholdet setter for politikken. Handlingsrommet for en mulig venstrepolitikk er eksempelvis sterkt begrenset gjennom institusjonaliseringen av en nyliberal politikk gjennom EU og WTO. Dermed blir det et økende gap mellom folks forventninger og regjeringens pragmatiske og markedstilpassede realpolitikk. Avreguleringen og det økende markedspresset på område etter område i samfunnet skaper i tillegg press, stress, utrygghet og uro i store deler av arbeiderklassen og befolkningen. De tradisjonelle venstresidepartiene forstår åpenbart ikke grunnlaget for denne økende misnøyen. Dermed klarer de heller ikke å utvikle verken politikk, strategier eller visjoner som griper arbeidsfolks situasjon, deres erfaringer eller bekymringer. For det mest venstreorienterte partiet i en slik sentrum/venstre-regjering bidrar alle de kompromissene som følger med, til at muligheten til å representere disse gruppene svekkes ytterligere. Dermed framstår høyrepopulistene som det eneste anti-establishment, systemkritiske alternativet.

I dagens situasjon vil det derfor være nødvendig med et omfattende press fra sterke sosiale bevegelser utenfor parlamentet for at en sentrum/venstre-regjering skal kunne gjennomføre progressive samfunnsreformer. I tillegg måtte man ha et politisk parti som var dypt forankret i arbeiderklassen og i folkelige bevegelser. Disse betingelsene er ikke til stede i Norge i dag. For i det hele tatt å ha en mulighet til å lykkes, må et venstreparti i tillegg være i stand til å stå med en fot i og en fot utenfor en slik regjering, som det franske kommunistpartiet proklamerte som sin ambisjon da de gikk inn Lionel Jospins venstreregjering i 1997. Det franske kommunistpartiet lyktes ikke, men det norske SV har ikke en gang perspektivet inne. De står med begge beina godt plantet inne i den (høyre)sosialdemokratisk dominerte regjeringen, og må lete etter stadig mindre detaljer for å kunne oppsummere sine seiere.

Det mest positive i utviklingen er at brede, partipolitisk uavhengige allianser fortsatt bygges, at nye analyser og politiske alternativer fortsatt utvikles og at samfunnsdebatten igjen er i ferd med å polariseres. Gjennom Velferdskonferansen, Trondheimskonferansen, Rogalandskonferansen og Manifest årskonferanse er det skapt viktige arenaer for denne voksende og mer uavhengige gruppen av faglige og andre aktivister. Dagsavisen Klassekampens rolle er svært viktig, ikke minst etter at to av de store fagforbundene i Norge (Fagforbundet og IndustriEnergi) har gått inn med store pengesummer for å styrke avisen. Nyskapingen, tenketanken Manifest analyse har raskt posisjonert seg som en viktig premissleverandør for den brede venstresiden. For velferdsstaten har blitt tilført økte ressurser og har aldri opplevd så stor etterspørsel etter foredrag, analyser og argumenter som nå. Forskjellen fra 2005 til nå er at disse mer radikale kreftene ikke får gjennomslag i de tunge og mainstream delene av fag- og arbeiderbevegelsen, som holdes tilbake av (meningsløse) lojalitetskrav - særlig fra sosialdemokratiet.

Det finnes ingen snarvei. Bevegelser må bygges systematisk og over tid, og organisasjon og politikk må gå hånd i hånd. Vi så hvordan det gikk da våre svenske venner i fjor forsøkte å kopiere "den norske modellen" - organisatorisk, men ikke politisk. De etablerte en rødgrønn koalisjon med regjeringsambisjoner, og fagbevegelsen mobiliserte. Flere av betingelsene fra situasjonen i Norge i 2005 manglet imidlertid. De hadde ikke klart å presse sosialdemokratiet til venstre. De hadde ikke oppnådd økt politisk selvstendighet i fagbevegelsen (svensk LO mobiliserte kun for sosialdemoratiet, ikke hele alliansen). Vänsterpartiet blottla mange av de samme svakhetene som det norske SV - blant annet en stor regjeringsiver, og en tilsvarende mangel på strategi og taktikk i forhold til sin politiske storebror. Venstresiden klarte ikke å etablere en ny politisk kurs som også brøt med sosialdemokratiets tidligere, relativt markedsliberale politikk. Dermed framsto ikke alternativet som tilstrekkelig troverdig. De klarte ikke å skape noe brudd med fortiden, og dermed heller ikke særlig entusiasme. Det måtte nesten gå som det gikk.

I høst er det kommunevalg i Norge. Det vil gi oss en pekepinn om i hvilken retning det går. De foreløpige tegnene er ikke lovende. De lærdommene vi har vunnet det siste tiåret tilsier at det kun er gjennom at den rødgrønne regjeringen presses til venstre igjen, at vi kan ha noen mulighet til å gjenerobre politisk initiativ, entusiasme og en virkelig ny kurs. Det er Arbeiderpartiets og regjeringens høyredreining som kan spre tilstrekkelig maktesløshet og politisk apati til at landet legges åpent for Høyre/FrP-flertall i 2013. Sånn sett bærer de et tungt politisk ansvar. Fagbevegelsen i allianse med andre sosiale bevegelser sitter med nøkkelen til å hindre dette. Det krever økt politisk selvstendiggjøring.

I Danmark går det nå forhåpentligvis mot et regjeringsskifte. Så vel de ytre som de partipolitiske betingelsene for å føre en progressiv reformpolitikk har imidlertid ikke blitt noe enklere. Europakten, og Sosialdemokratiets og SFs (og LOs) uforståelige støtte til denne, har snarere gjort disse betingelsene verre. En sentrum/venstre-regjering i Danmark, som med LOs støtte skal gjennomføre Europaktens politikk, er en oppskrift på politisk tragedie. Den viktigste lærdommen vi kan tilby fra Norge er denne: Demobiliser ikke de mer radikale alliansene og bevegelsene straks valgseieren er i havn. Det er evnen til å organisere, politisere og mobilisere for å opprettholde presset på den nye regjeringen, som vil være avgjørende for hvilken vei det vil gå. Loddet er kastet!

[1] Jfr. A Wahl (2009). To be in office, but not in power, Left Parties in the Squeeze between Peoples' Expectations and an Unfavourable Balance of Power, i B Daiber, The Left in Government, Latin-America and Europe Compared, s. 85-94. Brussel: Rosa Luxemburg Stiftelsen - <http://rosalux-europa.info/userfiles/file/theleftingovernment_web.pdf>

[2] Se artikkelen: 'Den norske metode' - om alliansepolitikk og erfaringer i kampen mot nyliberalismen <http://www.kritiskdebat.dk/articles.php?article_id=96>.