Særnorsk kamp mot EUs vikarbyrådirektiv
Af Asbjørn Wahl

Offentliggjort: 15. april 2012

EUs vikarbyrådirektiv (direktiv 2008/104/EF) har ført til omfattende mobilisering og opphetede diskusjoner i Norge og har blitt den største faglig-politiske kampsaken på lang tid. Tre av de fire faglige hovedorganisasjonene (LO, YS og Unio) har avvist direktivet (Akademikerne støtter det). Store deler av LO gjennomførte 18. januar i år en politisk streik mot direktivet. Regjeringen er blitt splittet nesten på midten av spørsmålet – med Arbeiderpartiet på den ene siden og SV og Senterpartiet på den andre. Arbeiderpartiet har møtt omfattende motstand i egne rekker fordi partiets ledelse presser gjennom en aksept for direktivet – mot sterke protester nedenfra. Noen tilsvarende kamp mot EUs vikarbyrådirektiv er ikke blitt ført i noen av EUs medlemsland. Hva er det som skjer i utenforlandet Norge?

EØS-avtalen
Først noen faktiske opplysninger for danske lesere. Gjennom EØS-avtalen[i] er Norge del av EUs indre marked – inkludert arbeidsmarkedet. Dessuten er EØS en såkalt dynamisk avtale, ettersom den stadig utvides etter hvert som EU vedtar nye lover. Sånn sett var utgangspunktet at EUs vikarbyrådirektiv skulle implementeres også i Norge. EØS-avtalen inneholder imidlertid en mulighet til å reservere seg mot lover vedtatt av EU – om enn med mulige mottiltak fra EUs side. Denne reservasjonsretten (som på folkemunne ofte karakteriseres som vetorett) har riktignok aldri blitt brukt siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994.[ii]

EØS-avtalen ble forhandlet fram av tilhengerne av norsk medlemskap i EU, mest sannsynlig for å sikre en viss integrering i og binding til EU i fall folket nok en gang skulle si nei ved folkeavstemningen høsten 1994. Det ble som kjent for andre gang nei-flertall i Norge også da, og Norges forhold til EU blir dermed regulert av EØS-avtalen. Dette har ført til at norsk opinion og politikk fordeler seg mellom tre hovedstandpunkter i forhold til EU:

  • De som er for norsk medlemskap. For tida er de oppslutningsmessig på et historisk lavmål. Disse har i all hovedsak sett på EØS-avtalen som et foreløpig mellomspill.
  • De som er mot norsk medlemskap, men for EØS-avtalen. Deres viktigste argument er tilgangen til EUs indre marked for norsk eksportindustri. Om dette er et holdbart argument, er en annen sak. Norsk industri har hatt tollfri adgang til EU siden 1977, altså lenge før EØS-avtalen.
  • De som er mot både norsk medlemskap og EØS-avtalen. Hovedankepunktet er at EØS-avtalen er dypt udemokratisk og at det finnes gode alternativer for å regulere vårt forhold til EU (handelsavtale, WTOs regelverk etc.).

Et kompromiss av interesser
Hvorfor har så EUs vikarbyrådirektiv utløst så stor strid og så omfattende motstand i Norge? I Europa for øvrig har jo ikke dette skjedd. Euro-LO hilste direktivet velkommen da det ble vedtatt i 2008. I enkelte EU-land har fagbevegelsen mottatt direktivet positivt, mens reaksjonene i andre land har vært mer avbalansert. For å forstå den norske motstanden må vi derfor se litt nærmere både på direktivets innhold, men også på enkelte spesielle forutsetninger i Norge.

Vikarbyrådirektivet er ikke forhandlet fram av partene i arbeidslivet. Det ble gjort et forsøk på det, men forhandlingene brøt sammen i 2001. Dermed ble det EU-kommisjonen som ledet arbeidet med direktivet. Ønsket om mer fleksibilitet i arbeidslivet var et viktig premiss i Kommisjonens arbeid. Resultatet ble ikke noen ”seier” for fagbevegelsen, som direktivets tilhengere i Norge påstår, men et kompromiss mellom ulike interesser, der fagbevegelsen vant et prinsipp og tapte et annet.

To motsatte formål med direktivet
Direktivet har nemlig to hovedformål. For det første skal det sikre likebehandling mellom innleide og fast ansatte arbeidstakere (det såkalte likebehandlingsprinsippet). Det vil si at innleide arbeidstakere skal ha samme lønns- og arbeidsvilkår (pensjoner inngår ikke) som de som er fast ansatte i innleiefirmaet. En viktig svakhet ved også dette prinsippet er muligheten til å unnta vikarer som er fast ansatt i vikarbyrået og har lønn mellom oppdragene. Denne muligheten vil nok arbeidsgivere så langt de kan utnytte for å undergrave likebehandlingen. Likebehandlingsprinsippet er likevel den viktigste grunnen til at så vel Euro-LO som en del nasjonale fagorganisasjoner har hilst direktivet velkommen. Likebehandlingsprinsippet støttes selvsagt også av direktivmotstanderne i Norge, som imidlertid understreker at man ikke trenger noe EU-direktiv for å innføre dette. Det kan den rødgrønne norske regjeringen gjøre på selvstendig grunnlag.

For det andre har direktivet også som formål å fjerne restriksjoner mot utleie av arbeidskraft. Land som implementerer direktivet, forplikter seg dermed til å gjennomgå lover og avtaler for nettopp å fjerne restriksjoner som er i strid med direktivet. Kun i særlige tilfeller kan bruk av vikarer begrenses, eller, som det heter i direktivet: ”Forbud mot og restriksjoner i anvendelsen av vikararbeid kan kun begrunnes i allmenne hensyn for å beskytte vikaransatte og krav til helse og sikkerhet på arbeidsplassen eller i behovet for å sikre et velfungerende arbeidsmarked og forebygge misbruk.” Som en debattant i Norge sa det: Det er ikke sikkert EFTA- (og EU-) domstolen har samme oppfatning som oss av hva som er ”misbruk” og ”et velfungerende arbeidsmarked”.

Gjennom direktivet skal altså innleie likestilles med faste ansettelser. Det er denne delen av direktivet som skaper motstand i fagbevegelsen. Det er dette som har vært ankepunktet også for den sterke motstanden mot direktivet i norsk fagbevegelse. Man er redd for at det vil åpne slusene for innleie av arbeidskraft – og dermed for stadig flere utrygge og useriøse arbeidsforhold. Negative erfaringer med et økende antall utleiebyråer de siste årene har sterkt bidratt til motstanden. LO påpeker eksempelvis i sin høringsuttalelse om direktivet at lovbrudd forekommer i større grad i utleiebransjen enn i det ordinære arbeidsliv. I tillegg understrekes det at økt bruk av midlertidige og innleide arbeidstakere svekker fagopplæringen og fagkompetansen i bedriftene, undergraver faglige rettigheter og fagorganisering.

Restriksjoner for fall?
Hovedmodellen med faste ansettelser står sterkt i norsk arbeidsliv. Fram til 1999 eksisterte det et generelt forbud mot utleie av arbeidskraft (med visse unntak), og den norske Arbeidsmiljøloven (AML) setter strenge krav til bruk av vikarer, midlertidige ansettelser og innleid arbeidskraft.[iii] Dermed har AML blitt stående sentralt i den pågående politiske striden. AML sier at ”innleie av arbeidstaker fra virksomhet som har til formål å drive utleie er tillatt i samme utstrekning som det kan avtales midlertidig ansettelse”, og bruken av midlertidig ansettelse er svært restriktiv i Norge. Slike kan kun anvendes når man trenger vikarer for å erstatte fast ansatte, og ellers ”når arbeidets karakter tilsier det og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres i virksomheten”.

Disse strenge kravene for bruk av midlertidig og innleid arbeidskraft har særlig blitt omstridt fordi norske arbeidsgiverorganisasjoner (spesielt Næringslivets Hovedorganisasjon – NHO) har antydet at de mener kravene er i strid med vikarbyrådirektivet, og at de vil bringe saken inn for EFTAs overvåkingsorgan ESA og om nødvendig inn for EFTA-domstolen (som har tilsvarende rolle for EØS-landene utenfor EU som EU-domstolen har for EUs medlemsland). Her står påstand mot påstand i den norske debatten. Noen jurister mener at den norske AML vil stå seg mot direktivet, mens andre påpeker at det er tvilsomt. De fleste innrømmer imidlertid etter hvert at det i siste instans ikke er norske myndigheter eller domstoler som avgjør, men EØS-avtalens domstol. Denne følger EU-retten, og vi har sett hvordan den har utviklet seg de siste årene (jfr. Viking-, Laval-, Rüffert- og Luxemburg-sakene).

Reservasjonsretten gir muligheter
Hva er så de særegne forholdene som gjør at kampen om et EU-direktiv for arbeidslivet først og fremst utfolder seg i Norge og ikke i noen av EUs medlemsland? Det viktigste er nok reservasjonsretten. EØS-avtalen gir en formell, avtalefestet mulighet til å hindre at et relevant EU-direktiv blir implementert i norsk lov gjennom at regjering og storting reservere seg (erfaringsvis vil det kun skje gjennom press nedenfra). Noen slik reservasjonsrett eksisterer ikke i EUs medlemsland. Der kan de kun stanse et direktiv gjennom press på EUs institusjoner, som dessuten lider av et omfattende demokratisk underskudd. Dette vil kreve en massiv felleseuropeisk mobilisering, som har vist seg å være ganske så utfordrende. Ettersom en rekke av EUs medlemsland for tiden styres av sterkt høyreorienterte og til dels reaksjonære partier, kan det nok også være at svekkede fagorganisasjoner med takk mottar direktiver som gir dem i alle fall noen rettigheter (f.eks. likebehandlingsprinsippet), som de ikke er i stand til å kjempe fram på egen hånd i hjemlandet – i en situasjon der bruken av vikarer og midlertidig ansatte allerede har eksplodert.

Det bør heller ikke underslås at en god del av de europeiske fagorganisasjonene (de nordiske LO’ene inkludert) lenge har fulgt en strategi der de har godtatt avregulering og økt markedsorientering, forutsatt at de har fått sosiale klausuler inn i de ulike regelverk. Det var med denne feilslåtte strategien de aksepterte utviklingen av det indre marked, som ikke har vært annet enn en systematisk avregulering og privatisering av det ene området etter det andre for å gjøre hele Europa til en felles markedsplass. Som oftest ble fagbevegelsen stående igjen med sin støtte til avreguleringene, mens de sosiale klausulene uteble. Det førte etter hvert til en massiv forskyvning av styrkeforholdene i fagbevegelsens disfavør. Også i de tilfellene fagbevegelsen har fått sosiale krav innfridd, har det imidlertid vist seg i ettertid at slike formelle, legale rettigheter på langt nær oppveier de ulemper avreguleringene medfører i form av endringer av makt- og styrkeforhold. Sånn sett vil nok også de negative virkningene av vikarbyrådirektivet (fjerning av restriksjoner mot innleie) vise seg å være langt mer omfattende enn de fordelene likebehandlingsprinsippet representerer. Eller for å si det med et bilde: Det blir som å åpne slusene i fossen, for så gjennom lov å prøve å forby vannet å renne. Det blir et relativt fåfengt prosjekt, og ting kan tyde på at norsk fagbevegelse på grunnplanet har erfart og lært av dette.

Det finnes imidlertid ytterligere forhold som gjør at norsk fagbevegelse står i en mer gunstig situasjon enn fagorganisasjoner i det meste av Europa ellers. Arbeidsløsheten er lav, organisasjonsgraden er høy, fagbevegelsen er relativt samstemt og sterk – og vi har et aktivt grunnplan som presser på nedenfra. Kampen mot vikarbyrådirektivet ble i sin helhet presset fram nedenfra. LO hadde i utgangspunktet godtatt direktivet – riktignok med en rekke krav og betingelser. Også ellers i fagbevegelsen var man mer opptatt av hvordan man kunne begrense skadene av en framtidig implementering av vikarbyrådirektivet. De fleste trodde kampen var tapt inntil landets største fagforbund innen industrien, Fellesforbundet, massivt krevde bruk av reservasjonsretten mot direktivet på sitt landsmøte i oktober 2011. Det var resultat av et omfattende grunnplansarbeid, men også av at stadig flere hadde erfart hvordan en raskt voksende bruk av innleide arbeidstakere undergravde arbeidslivets lover og avtaler. Dermed tok kampanjen av for fullt. En rekke lokale fagforeninger og LO-avdelinger drev kampen framover, presset flere fagforbund – og til slutt også LO – til å kreve reservasjon fra direktivet. Den 18. januar i år gjennomførte de en politisk streik mot direktivet, og presset ble til slutt satt inn for å snu Arbeiderpartiets stortingsgruppe, som allerede hadde gitt sin tilslutning til direktivet.

Ikke seier…
Det lyktes ikke å snu Arbeiderpartiet, på tross av at en rekke av partiets lokal- og fylkeslag sluttet seg til motstanden. Regjeringen, med en stemmes overvekt (Arbeiderpartiet mot SV og Senterpartiet) vedtok til slutt at direktivet skulle implementeres i norsk lov. Saken ligger nå i Stortinget til endelig behandling, og der vil partipisken blir brukt i Arbeiderpartiet, samtidig som partiet vil være avhengig av støtte fra politiske partier på høyresiden for å kunne implementere direktivet.

Dette har skapt sterke reaksjoner i store deler av fagbevegelsen og på grunnplanet i Arbeiderpartiet selv. Flere steder i landet har sosialdemokrater innen fagbevegelsen uttrykt sterk mistillit til sine stortingsrepresentanter og ønske om å skifte dem ut ved nominasjonen til neste års stortingsvalg. Illustrerende var vedtaket fra Fellesforbundets avdeling i Hedmark fylke, som nekter å støtte Ap-kandidater som er positive til direktivet. Styret har vedtatt ”at de ikke skal delta på valgkamparrangementer der de to stortingsrepresentantene deltar” – med henvisning til de to som i mediene har gått hardest ut mot motstanderne.

…men flere konsesjoner
Om ikke motstanderne mot vikarbyrådirektivet klarte å presse regjeringen til å reservere seg, så har de klart å presse fram en rekke tiltak for å dempe de negative virkningene av direktivet. Mye tyder på at Arbeiderpartiets sterke støtte til direktivet ikke først og fremst skyldes at de er så ivrige etter å fjerne restriksjoner mot bruk av vikarer i norsk arbeidsliv. Støtten til direktivet må nok først og fremst ses i lys av den mer langsiktige EU-kampen i Norge. Arbeiderpartiets ledelse har som overordnet strategi å få Norge inn i EU, og enhver reservasjon fra lover som er vedtatt av EU, vil utgjøre et problem i den kampen. Dersom Norge senere en gang ønsker å bli med i EU, må jo hele EUs lovverk godtas, også de lover som Norge tidligere måtte ha reservert seg fra. Derfor har Arbeiderpartiets ledelse konsekvent avvist alle forslag som gjennom årene har blitt reist om reservasjon mot ulike EU-direktiv.

Dette gir imidlertid samtidig et godt grunnlag for å presse ytterligere konsesjoner fra regjeringen når det gjelder tiltak mot sosial dumping og de negative effektene av vikarbyrådirektivet. Dette blir jo en måte Arbeiderpartiets ledelse kan dempe misnøyen i egne rekker på, når de støtter innføringen av upopulære direktiver i norsk lovgivning. Fagbevegelsen har da også stilt en rekke konkrete krav til regjeringen, og flere av kravene innfris i den tiltakspakken som er lagt fram, blant dem:

  • Innsynsrett for tillitsvalgte i innleiebedriften om de innleide arbeidstakernes arbeidsvilkår.
  • Solidaransvar – at innleiebedriften i siste instans står ansvarlig for de ansatte i utleiefirmaet når det gjelder lønn, overtidsbetaling og feriepenger.
  • Opplysningsplikt for innleiebedriften overfor utleiefirmaet om lønns- og arbeidsvilkår.
  • Vurdering av om det skal innføres søksmålsrett for de tillitsvalgte ved ulovlig innleie og midlertidige ansettelser.

En god del av disse tiltakene hadde neppe kommet uten den omfattende mobiliseringen som er gjennomført for å stanse vikarbyrådirektivet. Enkelte arbeidsgivere har imidlertid allerede antydet at de mener flere av tiltakene vil være i strid med nettopp vikarbyrådirektivet. Kampen om et ryddig arbeidsliv vil derfor ikke være slutt med dette – snarere tvert i mot.


[i] Europeisk Økonomisk Samarbeidsområde (EØS) er en avtale mellom EU og EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein, som trådte i kraft 1.1.1994. Gjennom avtalen slutter disse landene seg til EUs indre marked og store deler av EUs regelverk. Unntatt er landbruks-, fiskeri-, utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk.

[ii] For tida er riktignok EUs tredje postdirektiv til vurdering. På Arbeiderpartiets siste kongress ble et forslag om at Norge skulle reservere seg mot dette direktivet, overraskende vedtatt med stort flertall – mot partiledelsens vilje. Ettersom SV og Senterpartiet allerede hadde sagt nei, betyr det at regjeringen enstemmig måtte gå inn for reservasjon. Hvordan dette skal løses, diskuteres nå mellom den norske regjeringen og EU.

[iii] Det dreier seg om §§ 14-9 og 14-12 i Arbeidsmiljøloven.