Vi skulle så gjerne, men vi kan ikke

 

Benoît Bréville og Serge Halimi

Artiklen er velvilligt stillet til rådighed af det norske Le Monde diplomatique. www.imd.no

Tre måneder før presidentvalget i Frankrike er det få som tror på noe annet enn et stort nederlag for venstresiden. Og selv om venstresiden mot all formodning skulle klare å forene seg og vinne valget, er venstrepartiene blitt så forskjellige at det er vanskelig å se hvordan de skal styre landet sammen, når de er uenige i alt fra skattepolitikk, pensjon, EU og atomkraft til forsvarspolitikken og forholdet til USA, Russland og Kina.

Det eneste som fortsatt forener dem, er en felles frykt for ytre høyre. Men i de fire tiårene denne høyresiden har vokst fram, har venstresiden sittet med makten i tjue år (1981–1986, 1988–1993, 1997–2002, 2012–2017). Med andre ord har strategiene deres for å stanse denne faren mislyktes spektakulært.

Bildet er ikke særlig lysere utenfor Frankrike. «Du trenger ikke å vri kniven rundt i såret. Vi er i ferd med å drukne. Venstresiden er ødelagt i en rekke land», sier Jean-Luc Mélenchon,1 presidentkandidaten fra La France insoumise som ligger i tet blant venstrekandidatene, men bak fire kandidater fra høyre og ytre høyre. I 2002 var 13 av EUs den gang 15 regjeringer styrt av sosialdemokrater. Tjue år senere gjelder det bare sju av 27 medlemsland (Tyskland, Finland, Sverige, Danmark, Spania, Portugal og Malta). Denne tilbakegangen henger åpenbart sammen med den franske sosialisten Jean-Pierre Chevènements observasjon: «Den nyliberale globaliseringen, og dens frie sirkulasjon av varer, tjenester, kapital og mennesker, blir ikke kritisert av venstresiden, som i stor grad har gått over til sosialliberalisme, men av det såkalt populistiske høyre.»2

Partiene lenger til venstre er fortsatt kritiske til globaliseringen og burde ha tjent på det, men heller ikke der er utsiktene særlig lysere. I Hellas krevde kreditorene at Syriza skulle skjerpe den økonomiske og finansielle politikken partiet hadde lovet å få slutt på. Partiet ga etter og mistet senere makten. Spanske Podemos og tyske Die Linke er svekket, mens det franske kommunistpartiet har mistet alle sine representanter i EU-parlamentet. Og det stanser ikke der. Etter å ha forsøkt å løsrive britiske Labour fra blairismen, sitter tidligere partileder Jeremy Corbyn nå i parlamentet som uavhengig. I USA så Bernie Sanders, som også ønsket å gi en ny identitet til et parti som har vært med på å organisere den nyliberale globaliseringen, sitt håp om å vinne partiets nominasjonsvalg smuldre opp på mindre enn en uke. Det er bare i Latin-Amerika venstresiden kan finne noen grunn til optimisme.

Kontroll i cockpiten

For å være realistisk må målet om å endre samfunnet få med seg arbeiderklassen i vid forstand. Alle har nå innsett at en mislykket politikk, eller selv et illegitimt system, ikke automatisk skaper en vilje til å endre den rådende orden. Når det ikke finnes midler til å skape endring, ender opprør eller sinne i en oppsplitting der alle forsøker å redde seg selv, eller i en overbevisning om at naboens sosiale rettigheter er privilegier. Det favoriserer de konservative og ytre høyre.

I Frankrike og andre land henger nederlagene til de fleste av de store sosiale mobiliseringene de siste tjue årene sammen med ineffektive strategier fra fagbevegelsen, blant annet korte symbolske streikedager, men også regjeringspolitikk som har hindret lammende streiker gjennom rask bruk av tvungen lønnsnemd eller påbud om et minstetilbud i blant annet kollektivtransporten. For den rådende orden lærer av sine nederlag og ødelegger verktøyene som forårsaket dem. De nøler ikke med å endre spillereglene eller bryte dem.

Hver gang de må, kan de – og gjør det. Som filosofen Lucien Sève observerte, «kapitalismen vil ikke kollapse av seg selv. Den har fortsatt kraften til å lede oss i døden, som disse pilotene som begikk selvmord og tok passasjerene sine med seg. Det haster å gå inn i cockpiten og sammen ta kontroll.»3

Fienden på innsiden

Venstresiden har ofte gått inn i denne cockpiten. Og det er litt av dens problem i dag, fordi passasjerene husker hvordan venstrepartiene har styrt tidligere, og er motvillige til å overlate spakene til dem igjen. Mange husker med gru Tony Blair, Bill Clinton, François Mitterrand, Bettino Craxi, Felipe Gonzáles, Gerhard Schröder og François Hollande. Dermed må venstresiden gå langt tilbake i tid, til falmede svart/hvitt-bilder, for å finne noe som kan utløse en engasjerende nostalgi: New Deal, Front Populaire og «Spirit of ‘45» (som skaffet britene deres offentlige helsevesen).

Historien om skuffelsene som fulgte, spesielt de siste årene, er velkjent, men to aspekter bør vi likevel understreke. For det første har venstresiden ikke bare sviktet sitt eget program, den har også gjennomført motstandernes. For det andre, når den ikke har kapitulert nærmest umiddelbart – allerede den første dagen i president François Hollandes tilfelle – har den blitt tvunget i kne, ikke av et statskupp eller en utenlandsk hær, men av en økonomisk kvelning. «Athen-våren», sa Hellas’ finansminister Yanis Varoufakis i august 2015, «ble knust akkurat som Praha-våren, men av banker og ikke stridsvogner».

Fienden har også ofte befunnet seg på innsiden. De siste tiårene har en tidligere Labour-statsminister uanfektet solgt sine tjenester til banker som Barclays og JP Morgan, og en tidligere sosialistisk finansminister har vært direktør for Det internasjonale pengefondet (IMF). Og som om ikke det var nok, var det tre menn i kretsen rundt sosialisten François Mitterrand som organiserte avreguleringen av kapitalen og drev fram den finansielle globaliseringen: Jacques Delors som leder for EU-kommisjonen, Henri Chavranski i OECD og Michel Camdessus som direktør for IMF.

Den europeiske enhetsakten (1987), offentlig-private samarbeid og privatiseringer har vært venstresidens verk. Da han utropte seg til kandidat til presidentvalget i 2002, hevdet den sosialistiske statsministeren Lionel Jospin til og med at det var for å forsvare «interessene til de ansatte» i France Telecom og Air France at regjeringen hans hadde solgt seg ned i disse selskapene. Hvordan engasjere venstrevelgere med et slikt rulleblad?

Farvel til partipolitikken

Det er ikke enklere når venstresiden har makten og nekter å påta seg rollen som forvalter av høyrepolitikk. For litt under et århundre siden var den franske sosialistlederen Léon Blum bekymret like før parlamentsvalget i 1924, som venstrekoalisjonen Cartel des gauches lå an til å vinne: «Vi er ikke sikre på at representantene for og lederne i dagens samfunn vil holde seg innenfor loven, når de anser at dette samfunnets vesentlige prinsipper er alvorlig truet.»4 Blum fryktet et kupp. I dag er det ikke lenger nødvendig å ty til kupp eller å bryte loven for å bevare de «vesentlige prinsippene» i et kapitalistisk samfunn, uansett hva velgerne bestemmer.

Bare fire dager etter venstresidens valgseier i Hellas i 2015 advarte EU-kommisjonens leder Jean-Claude Juncker vinnerne: «Det kan ikke være noe demokratisk valg mot EU-traktatene.» Disse fastlåste strukturene, denne følelsen av at nesten alt har blitt umulig, er nå så dypt forankret i lovene og de styrendes hoder at da den franske ministeren for offentlige budsjetter ble fortalt at 90 prosent av franskmennene var for å fjerne moms på femti basisvarer, svarte han: «Det ville kreve årevis med debatter med EU-kommisjonen, for det er ikke mulig å innføre nullmoms med dagens regler.»5 Vi skulle så gjerne, men vi kan ikke.

Disse gjentatte påstandene om maktesløshet har endt opp med å diskreditere den parlamentariske politikken. Partiene er nesten tømt for medlemmer (franske Parti socialiste har nå 22 000 medlemmer, mot nesten 200 000 for førti år siden). De framstår ikke lenger som redskaper for endring, men som valgmaskiner med bakromsavtaler, lederstrider og ego-konflikter. For mange aktivister har det derfor vært viktig å ta avstand fra dette universet, som de anser som korrupt, og heller velge horisontale, inkluderende og deltakende bevegelser.

Demonstrantene i den arabiske våren, Occupy Wall Street, Nuit Debout og De gule vestene har alle nektet å ha ledere (av frykt for personalisering), å bygge hierarkiske organisasjoner (for å unngå autoritære tendenser), å inngå allianser med partier eller fagforeninger (av frykt for å bli kuppet), og å delta i partipolitikken (som ses som en verden av manipulering og kompromisser).

En antikapitalistisk holme

Det har hendt at denne søkenen etter renhet har gjort bevegelsene mer eller mindre virkningsløse. 15. oktober 2011 samlet Occupy mange millioner mennesker i 952 byer i 82 land – den største globale mobiliseringen i historien. Den oppnådde ingenting. De gule vestene hadde store demonstrasjonstog flere titalls lørdager på rad – den lengste protestbevegelsen i Frankrike i nyere tid. De oppnådde heller ikke mye.

Og den arabiske våren? Ti år etter at folkemassene samlet seg på Tahrir-plassen i Kairo, er landet styrt av Abdel Fattah al-Sisi, en enda mer brutal diktator enn Hosni Mubarak, som demonstrantene tvang til å gå av i 2011. «De unge, som var spydspissen i disse bevegelsene […], avviste enhver form for vertikal organisering», sier Hicham El Alaoui, den marokkanske prinsen som kuttet alle bånd til kongefamilien i protest mot manglende demokratiske reformer, om den arabiske våren.6 «Etter å ha sett tiår med korrupsjon, hadde de en iboende mistillit til politikken. Politikken var skitten, korrupt. For dem gikk det å bevare sin idealisme i bunn og grunn ut på å holde seg rene. […] Med folk i gatene kan du skape et stort press, men hvis dette presset ikke etter hvert finner en vei inn i det politiske systemet, blir du fullstendig marginalisert.» I slike tilfeller er ligningen enkel: uten organisering, ingen innflytelse, og uten innflytelse, ingen resultater.

Derfor en følelse av resignasjon, om ikke av fatalisme, og en jakt etter andre kampområder. Siden millioner av mennesker i gatene har vist seg å ikke være nok til å forandre verden, engasjerer mange aktivister seg nå i lokale alternative samfunn, og i konkrete initiativer hvor de kan skape noe annet enn en samfunnsorganisering de er imot. Men å leve på avstand fra systemet betyr samtidig at man aksepterer å begrense sine handlinger til utkanten av samfunnet. «Du forandrer ikke de sosiale relasjonene ved å unngå noen av dem», bemerker den franske økonomen og filosofen Frédéric Lordon.7 «En antikapitalistisk holme fjerner ikke kapitalismen, for ‘fastlandsbeboerne’ blir værende igjen.» Ikke desto mindre, legger han til, «viser det fram bevegelsen mens den bygges. Det er umåtelig nyttig. Under forutsetning, selvsagt, av at den gjør seg klar til å vende tilbake til fastlandet, det vil si spre seg til hele samfunnet.» Men angår denne typen bevegelser, ofte drevet av unge høytutdannede fra middelklassen, også arbeiderklassen?

Mot-modell

En kritisk refleksjon over venstresidens nederlag kan ikke hoppe over klassealliansen som gjorde at den gjennom 1900-tallet vant makt og endret samfunnet. Denne alliansen var alltid skjør, men den har nå gått fullstendig i stykker. Kan den bygges opp igjen, eller bør den erstattes med noe annet? For den forente fronten mellom den progressive delen av middelklassen og de lavere samfunnslagene har gått i oppløsning. Disse to gruppene møtes ikke lenger. De er blitt for atskilt geografisk og i skolen. De har sluttet å engasjere seg sammen i partiene, som nå hovedsakelig består av høytutdannede karrierister og pensjonister. De engasjeres ikke lenger av samme saker eller samme prioriteringer.

De siste tretti årene har denne skilsmissen mellom venstresiden og velgerne i arbeiderklassen blitt forklart med en rekke faktorer: politiske (løftebrudd), økonomiske (tjenestesektorens framvekst, finansialisering, globalisering), ideologiske (nyliberalt hegemoni), sosiologiske (den utdannede middelklassens hyllest av meritokratiet), sosialantropologiske (oppløsningen av ulike levesett i en markedstenkning og kalkulatorrasjonalitet), geografiske (by mot land) og kulturelle (vektlegging av sosiokulturelle framfor sosialøkonomiske spørsmål).

Slike forklaringer avtegner bare et klart mønster hvis vi tar med to årsaker som blir nevnt langt sjeldnere, nemlig den modererende virkningen «sovjettrusselen» hadde på lederne i den kapitalistiske «frie verden», og ødeleggelsen av arbeiderklassens forhold til partipolitikken.

Selv en så innbitt motstander av revolusjonær marxisme som Thomas Piketty erkjenner at «reduksjonen av ulikheter på 1900-tallet var tett forbundet med eksistensen av en kommunistisk mot-modell. […] Med presset og trusselen denne representerte for eierelitene i de kapitalistiske landene, bidro den sterkt til å endre styrkeforholdene og muliggjorde framveksten av et skatteregime, arbeidslivsreguleringer og velferdsordninger i de kapitalistiske landene som ville vært ekstremt vanskelige å innføre uten denne mot-modellen.»8

«Å miste arbeiderne er ikke alvorlig»

For uansett hvor merkelig det kan virke i dag, utgjorde Sovjetunionen i flere tiår, spesielt i den mest politisk aktive delen av den vestlige arbeiderklassen, en konkret mulighet for en annen nåtid og derfor et håp om en annen framtid. Det finnes ingen politikk uten tro på framtiden, og det var nettopp denne blandingen av begjær, illusjon og håp som forsvant på 1980-tallet, på nøyaktig samme tid som venstreregjeringene ble liberalere og utslettet industribastioner, og dermed satte ut av spill den samfunnsgruppen som hadde hatt en hovedrolle i politikken siden 1930-tallet.9 «Avpolitiseringen» av arbeiderklassen, som kommentatorer og meningsmålere snakker om, er bare et annet ord for denne klassens avvisning av en politikk de mener de ikke lenger har noe å vinne på.

Og de enes tilbaketrekning befester de andres monopol. Etter hvert som andelen med høyere utdannelse har økt i samfunnet (mindre enn fem prosent etter krigen, mer enn en tredjedel i Europa og USA i dag), har disse fått kulturelt hegemoni og blitt en viktig velgermasse. Dermed trenger de i mindre grad å inngå allianser med andre for å vinne politisk makt.

På 1950- og 1960-tallet stemte de rike og høytutdannede til høyre, mens de fattige og ikke-utdannede stemte til venstre. Dette er ikke lenger tilfellet: Folk med universitetsgrad – og i forlengelsen en stilling som ekspert, leder eller spesialist – stemmer ofte på venstresiden. Og det får tidvis de som verken har gått på universitetet eller er eksperter, og som føler at eksperter og høytutdannede ser ned på dem, til å stemme i motsatt retning.10 Det har ført til et «amerikansk mønster»: I rike og intellektuelle byer som New York eller San Francisco stemmer et overveldende flertall på Demokratene, mens i fattige, rurale delstater som Vest-Virginia eller Mississippi stemmer majoriteten på Republikanerne. Det samme kan vi se nesten overalt i Europa.

Men, i motsetning til situasjonen for tretti eller førti år siden, har de moderate venstrepartiene – enten de er sosialistiske, sosialdemokratiske eller miljøpartier – nå mulighet til å vinne uten å bry seg om arbeiderklassen, spesielt siden valgdeltakelsen hos sistnevnte er lav. Partiene står da fritt til å vektlegge en sosiokulturell liberalisme myntet primært på den opplyste middelklassen. «Å miste arbeiderne er ikke alvorlig», konkluderte François Hollande. Senator i delstaten New York, Chuck Schumer, sa mer eller mindre det samme i juli 2016: «For hver demokratisk arbeider vi mister i Vest-Pennsylvania, vil vi vinne tilbake to moderate republikanere i forstedene til Philadelphia.» To måneder senere vant Donald Trump i Pennsylvania.

Venstresidens kvadratmeterpris

Dominique Strauss-Kahn hadde også anbefalt de franske sosialistene å forlate velgerne i arbeiderklassen for «heller å prioritere det som skjer i de midtre samfunnssjiktene». Som den eminente strategen han var, forklarte han denne beslutningen kort tid før presidentvalget i 2002, som endte med at Sosialistpartiets kandidat Lionel Jospin forsvant ut i første runde: «Dette mellomsjiktet består i stor grad av intelligente, informerte og utdannede lønnsmottakere og utgjør ryggraden i samfunnet vårt.» Det var ikke tilfellet, ifølge ham, med den «mest vanskeligstilte gruppen [som] oftest ikke stemmer i det hele tatt [og] iblant tyr til voldelige utbrudd».11

For tjue år siden slo de franske sosialistene høyresiden i kommunevalget i Paris, samtidig som de tapte i over tjue andre byer. Like etter publiserte en av sosialistenes ledere, Henri Emmanuelli, en artikkel med tittelen: «Hva er venstresidens kvadratmeterpris?», hvor han spådde at «fra nå av vil innflytelsen til den mangfoldige venstresiden tendere mot å følge kvadratmeterprisen, mens den tradisjonelt har vært omvendt proporsjonal med den.»12

I 1983 og 1989 vant Jacques Chirac i alle de tjue bydelene i den franske hovedstaden. Siden 2001 har byen blitt styrt av to sosialistiske ordførere, og kvadratmeterprisen har tredoblet seg. Samtidig har ytre høyre gått tilbake i Paris fra 13,38 prosent av stemmene i presidentvalget i 1988 – nokså likt resten av landet – til 4,99 prosent i 2017, til tross for at 21,3 prosent av de franske velgerne nasjonalt stemte på Marine Le Pen det året. Med dette sosiologiske omslaget er det ikke overraskende at øvre middelklasse og høytutdannede er toneangivende for venstresiden og bestemmer dens strategiske prioriteringer.

Bare en barriere mot ytre høyre

Det som betyr mye for de ene, betyr mindre for de andre, også når de stemmer på samme parti. Da amerikanske arbeidere som stemte på Demokratene i 2017, ble spurt om hvilke saker de var mest opptatt av, valgte de prisen på helsetjenester, landets økonomi, sysselsetting og pensjon. Progressive høytutdannede velgere – «den kreative klassen» av journalister, kunstnere, lærere, meningsmålere, folkevalgte, professorer, New York Times-lesere og bloggere – prioriterte på sin side, i fallende rekkefølge, miljø, klimapolitikk, prisen på helsetjenester og utdanning.13

Denne uoverensstemmelsen følger ikke nødvendigvis skillet mellom moderate og radikale. Britiske Labour gikk på en smell i 2019 da partileder Jeremy Corbyn ga etter for presset fra både blairistene i parlamentet, som hatet ham, og de radikale studentene, som støttet ham, og annonserte at han ville avholde en ny folkeavstemning om brexit hvis han vant. For utmeldingen fra EU var sterkt mislikt hos både moderate og radikale i den utdannede middelklassen, men populær blant Labours arbeiderklassevelgere i Nord-England. Corbyns beslutning gjorde at mange av dem heller stemte på de konservative. Lærdommen er åpenbar: Hvis venstresiden ønsker å vinne tilbake velgerne den har tapt, er det bedre å unngå å fronte saker som mest sannsynlig vil vekke harme hos dem. Det tar høyresiden, Twitter og mediene seg allerede av.

I vanskelige tider øker etterspørselen etter gode nyheter. Under koronakrisen har det vært vanskelig å skimte tegn til en offensiv venstreside. Dette fraværet forsterker hver-for-seg-tanken, nostalgien for «verden slik den var» og en offentlig debatt opphengt i ytre høyres identitetsbesettelse. Det gir fruktbar grunn for en «fryktpolitikk», og hvis venstresiden gir etter for den, vil det føre til at den ikke har annet å tilby enn et forsvar av fortidens seire eller simpelthen går til valg utelukkende som en barriere mot ytre høyre. Da ender det ofte med at «barrieren» blir organisert rundt det mest moderate og forsiktige forslaget, det som ikke utfordrer den rådende orden – Hollande og Macron i stedet for Mélenchon i 2012 og 2017, Clinton og Biden i stedet for Sanders i 2016 og 2020. Med den fare at vannet vil ha steget enda mer i neste valg.

Råd til venstresiden

Lei av de defensive kampene mot sosialismen i krigstiden, valgte liberalismens ideologer, som Friedrich Hayek, en helt annen vei. De ba sine tilhengere om å bli med på «et intellektuelt eventyr», «en modig gjerning» og «en ekte radikalisme». I dag må venstresiden gjøre det samme: Hvis den samvittighetsfullt fortsetter å overholde de økonomiske og politiske spillereglene motstanderne har innført de siste tretti årene, vil den uvegerlig gå på nye nederlag. Dagens kriser for miljø, samfunn og demokrati krever at den rådende «liberale radikalismen», som i siste instans vil ende med å ødelegge både samfunn og et levelig miljø for menneskeheten, erstattes av en motsatt radikalitet. Denne gangen med erkjennelsen av at en striglet intellektuell og meritokratisk venstreside ikke vil klare å gjøre noe med de galopperende sosiale ulikhetene, få med seg arbeiderklassen eller vinne valg.

Chiles nye president Gabriel Boric har med sitt løfte om å gjøre landet sitt til nyliberalismens grav angitt målet venstresiden bør sette seg, selv om det gjenstår å se om han vil følge det opp med reelle handlinger. Å si at veien blir bratt, er en underdrivelse. Da Noam Chomsky en gang ble spurt om sin urokkelige optimisme, svarte han: «Vi har to valg. Vi kan være pessimistiske, gi opp og sikre at det verste skjer. Eller vi kan gripe mulighetene som garantert finnes, og bidra til å gjøre verden til et bedre sted. I realiteten har vi egentlig ikke noe valg.»

Noter:

  1. Questions politiques France inter 21. marts 2021,
  2. Jean-Pierre Chevénement, Quiveut risquer sa vie la sauvera, Robert Lafont 2020,
  3. Intervju I L`Humanotè 8. November 2019, publisert kort efter 24. marts 2020 kort tid efter hans død,
  4. Leon Blum Lídeal socialisteLe Revue de Paris maj 1924,
  5. Grald Darmanin, L´jourmal du dimanche 7. april 2019,
  6. From royal place to ivy halls, The Harvad Gazette. Intervju med Hicham El-Alaoui 2019,
  7. Frédéric Lordon, Rouler sur le Capital, Ballast 21. November 2018,
  8. Foredrag for Amis de l´Huma 31. januar 2020,
  9. Stéphane Beaud og Michél Pialoux, Pourqoui la Gauche a-t-elle perdu les classes poupulaires, Savoir/Agir, Vulaines-sur Seine nr. 34 2015,
  10. Amory Gethin, Clara Martinez-Toledano og Thomas Pikettty, Clivage politiques et inégalités sociales, Hautes Études-EHESS, Gallimard 2020,
  11. Dominique Strauss-Kahn, La Flamme et lan cendre, Grasset, Paris, 2002,
  12. Libération, Paris 27. marts 2001,
  13. Placing priority. How issues Mattered more than demographics in the 2018 election, Democratic Fund Voter Study Group, Washington, December 2017.